En kortere versjon av dette innlegget ble publisert i Dagsavisen 19. mai 2026. 28. mai ga statsrådene Vestre og Stenseng et felles svar på flere innlegg, inkludert mitt, hvor forfatterne var skeptiske til nye tiltak for å få ned sykefraværet. I innlegget slår statsrådene uten videre fast at «Norge har for høyt sykefravær». Nedenfor argumenterer jeg grundigere enn i Dagsavisen for at det ikke er faglig dekning for påstanden.
Helseminister Jan Christian Vestre og arbeidsminister Kjersti Stenseng vil ha innstramninger i vilkårene for sykepenger fordi de mener at sykefraværet i Norge er for høyt, et standpunktet de deler med flere andre politiske partier og NHO. Lederartikkelen i Dagavisen 12. mai med tittelen «Sammen om å få ned sykefraværet» gir sin tilslutning. Det vises til at «nordmenn er mer borte fra jobb enn arbeidstakere i våre naboland». I tillegg til å være en forenkling av virkeligheten, er det ikke gitt at lavere sykefravær i andre land betyr at det er for høyt i Norge.
➞ Det er ikke nødvendigvis vi som ‘gjør feil’.
Med bakgrunn som rådgivende lege i trygdeetaten/NAV, samt som dommer i Trygderetten, omtrent 25 år til sammen, mener jeg det er nødvendig med betydelig nyansering.
I samme avis og på samme dag som lederartikkelen blir pensjonert lege og professor Anna Luise Kirkengen intervjuet i forbindelse med utnevnelse til Ridder av St. Olavs Orden for bidrag til å fremme kunnskap om hvordan vi bør forstå fenomenet sykdom. På spørsmålet «Hvilken superkraft skulle du gjerne hatt?», svarer hun megetsigende:
➞ «Å få vår helseminister til å forstå hva sykdom handler om.»
Vestre og Stenseng, som ifølge Dagsavisen har «tenkt ferdig» om hva som skal til for å få ned sykefraværet, bør tenke mer og legge gjennomføring av tiltakene på is inntil de har snakket med Kirkengen!
Det er ikke rom her for å utdype «hva sykdom handler om» og hvor allmennforståelsen svikter, men at nordmenn er mer sykmeldt enn arbeidstakere i våre naboland, bygger på tall med stort tolkningsmonn og er derfor en forenkling. Betydningen av forskjeller i sysselsetting, arbeidsløshet og mellom reglene for sykepenger gjør tallene vanskelige å sammenligne.
Ikke engang innenfor medisinen er sykdom en velavgrenset kategori. Anvendt som kriterium for det særdeles viktige velferdsgodet trygdeytelser, blir sykdom et komplekst sosialt fenomen der sykdom i tradisjonell forstand bare er en liten kjerne. For å kunne hevde at sykefraværet er for høyt, må man vite hva det omfatter. Hva som fremføres som ‘sant’ om sosiale fenomener, preges ofte mer av antakelser enn av faktisk kunnskap. Det er ikke gitt at jobbfraværet (alt som sykefraværet omfatter) er for høyt og at innstramning vil gi innsparinger — i hvert fall ikke på litt lengre sikt.
Heller ikke kortsiktig er det grunn til å tro at de foreslåtte innstramningene vil få den etterstrebede effekten. Selv om vilkårene kanskje kan gjøres klarere, har gradert sykmelding, tilrettelegging og krav til legene om strengere og mer konsistent praksis vært gjengangere i minst 30 år uten sikker effekt på sykefraværet. Signalene om de forestående endringene fremstår mest som mer av det gamle. Variasjonene i sykefraværet er sterkere knyttet til konjunkturendringer enn til regelendringer.
Norsk sykepengeordning er bedre enn i sammenlignbare land; full lønnskompensasjon i inntil ett år. For den enkelte arbeidstaker er med andre ord slikt jobbfravær kostnadsfritt. En mulig tolkning av vårt relativt høye sykefravær er at syke arbeidstakere i våre naboland i større grad presser seg på jobb fordi de ikke har råd til å tape inntekt. Samtidig sier det seg selv at ‘gratis’ jobbfravær senker terskelen for å bli hjemme også ved banal sykdom — i tillegg til å stimulere til misbruk.
Selvfølgelig forekommer misbruk, for eksempel ved bakrus, når man har forsovet seg eller vil unngå en konfrontasjon, en uønsket arbeidsoppgave eller annet jobbtilknyttet ubehag. Hvor stort slikt misbruk er, vet ingen, men kan det tenkes at vår motvilje mot å utbetale til folk som ikke fortjener det, fører til at vi undervurderer allmenn rettskaffenhet og moral og dermed overvurderer problemet? Kanskje er det ikke større enn vi må akseptere for at sykelønnsordningen skal treffe de som virkelig trenger den. Det avhenger av hvordan vi definerer sykdom. Kan det til og med tenkes at ‘legitimt misbruk’ er et relevant (om enn underlig) begrep?
For å ta det første først: I tillegg til at sykdom ikke lar seg definere medisinsk-faglig, er det en myte at sykdomsrelatert nedsettelse av arbeidsevne lar seg fastslå med medisinske metoder. Når Dagsavisen viser til et gjennomsnitt på 92 fraværsdager i Agder for slapphet og trøtthet mot 52 dager i Oslo, sier det ingen ting om hva som er ‘riktigst’. Oslotallet gir selvsagt lavere utbetalinger på kort sikt, men Agdertallet kan være mer lønnsomt over langs.
Det er ingen hemmelighet at en del av dagens sykefravær går med til nødvendig omsorgsarbeid som det offentlige ikke dekker. Privat ubetalt omsorgsarbeid er beregnet å utgjøre omtrent halvparten av totalbehovet og ca 136 000 årsverk, og å beløpe seg til minst 63 milliarder kroner årlig (flere referanser + AI-søk). Man kan spørre seg om jobbfravær ved nødvendige omsorgsoppgaver kvalifiserer til begrepet misbruk. Som eksempelet nedenfor viser, berører det samtidig spørsmålet om hva sykdom handler om.
I et leserinnlegg i Dagsavisen 14. april i år skriver Marianne Mørck Danielsen at hun ikke ble sykmeldt fordi hun var syk, men fordi hun var pårørende. Påstanden avhenger av hva som legges i ‘å være syk’. Mange i Danielsens situasjon befinner seg i kroniske stressituasjoner de ikke mestrer. Slikt stress kan sette seg i kroppen og gå ut over funksjons- og arbeidsevne. I så fall gir det etter min oppfatning full rett til sykepenger — gradert når muligheten er til stede. Bakenforliggende årsak er ikke relevant. Når en person sykmeldes etter hjerteinfarkt, har det ingen betydning om årsaken er usunn livsstil.
Gjennom de siste ca 20 årene har kunnskap om sykdom som følge av kronisk stress eksplodert, men har i begrenset grad nådd ut til andre enn dedikerte fastleger og psykologer — i liten grad til NAV og knapt i det hele tatt til politikere. Omsorgssvikt og overgrep i oppvekst, belastende livssituasjoner, dårlige sosioøkonomiske kår, kulturkollisjoner og språkproblemer er risikofaktorer for stress-sykdom. Fysiologisk påvirkes hormonsystemet, immunsystemet og sentralnervesystemet.
I hvilken grad en livssituasjon eller erfaring oppfattes som belastende og setter seg i kroppen, er personavhengig. Forskning indikerer at generell tålegrense har sunket i tråd med oppløsning av kollektive strukturer, økt individfokus og økte forventninger til rikdom og suksess. Det har økt sykdomsforekomsten og kan være et argument for strukturelle tiltak over tid, men det forandrer ikke på at vi må løse dagens problem her og nå.
Opplevelse av tomhet og maktesløshet under begreper som utbrenthet og ‘å møte veggen’ er velkjent. I tillegg kan det oppstå kroppslige symptomer fra alle organsystemer (muskelsmerter, fordøyelses- og vannlatningsplager, hjerte-/lungesymptomer, hudmanifestasjoner, …). Selv om risiko for påvisbar somatisk sykdom også øker, mangler ofte såkalt objektive funn.
Det er fremdeles utbredt skepsis til å inkludere slik sykdom, som ofte går under fellesbetegnelsen funksjonelle lidelser, under sykdomsbegrepet — ikke minst i NAV. Når folketrygdlovens sykdomskrav ikke anses oppfylt, bortfaller retten til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd og ledsages gjerne av et press om rask retur til arbeid. Men behandlingsbehovet er ofte mer langvarig enn politikerne tror og NAV aksepterer. Selv om arbeid opplagt er et mål, kan press være som å tisse i buksa for å holde varmen: Innsparinger på kort sikt, men dyrt på lang sikt.
Det finnes ingen statistikk på hvor mange reelt arbeidsuføre som står utenfor arbeidslivet uten tilfredsstillende inntektssikring fordi sykdomskravet ikke anses oppfylt. Resultatet er fattigdom, en uverdig livssituasjon, dårlig helse, sosiale problemer — og på litt lengre sikt store offentlige utgifter. Hvis vi lager regler med et snevert mål om å kutte utgifter på kort sikt, risikerer vi at de vokser i det skjulte og tyter ut på et senere tidspunkt uten at noen innser at de kanskje kunne vært unngått eller redusert gjennom andre regler og tiltak tidligere.
Hva skal til for ikke å være i stand til å gå på jobb? … og hvordan kan restarbeidsevne måles? Ingen lege, og verken Stenseng eller Vestre kan gi svar som lar seg operasjonalisere i praktiserbare regler. Derfor bør vi heller ikke prøve å lage slike regler.
Sykmelding for funksjonelle lidelser kamufleres ofte i mer aksepterte somatiske og psykiatriske diagnoser. I en del tilfeller vil fastlegen også sykmelde selv om pasienten der og da kanskje ikke er arbeidsufør, men hvor private forhold er så vanskelige og belastende at legen vurderer at pasienten trenger en time-out for å forhindre utvikling til mer alvorlig og kronisk lidelse som på lengre sikt vil ha atskillig større negative konsekvenser for både pasient og samfunn.
Det er uheldig at vi i dag kan måtte ‘finne på’ sykdom for å få rett til inntektssikring. Å skjule et samfunnsproblem eller en utfordring bak medisinske diagnoser (medikalisering) dekker over tiltak som vil være mer effektive enn den medisinske behandlingen som gjerne iverksettes, kanskje først og fremst for å sikre pasienten adekvat inntektssikring i en forlenget periode. I tillegg gir medikalisering et feilaktig bilde av helsetilstanden i befolkningen..
Så hva bør vi gjøre? Svaret krever en utredning. Bør vi glemme begrepet sykefravær og heller snakke om lønnskompensert jobbfravær, uten et snevert sykdomskrav? Hvordan skal i så fall en slik kategori avgrenses? Hva vil utgiftene bli, og hvordan skal de fordeles? Er en eller annen tilpasset variant av borgerlønn aktuell? Det siste er relevant også med tanke på endringer i arbeidsmarkedet som kan bli en følge av kunstig intelligens, som kan gjøre mange av dagens arbeidsoppgaver overflødige.
I en kronikk på nrk.no i mai 2025 skrev uføretrygdede Gisle Borgen: «Skal politikernes visjoner om inkludering og tilrettelegging faktisk virke, må de ta viktige grep for å gjøre systemet smartere.» Borgen fokuserer på optimal inkludering — ikke på å få ned sykefraværet. Det bør Stenseng og Vestre merke seg!
➞ Konklusjon: Det er behov for en bred utredning om fremtidens ordning(er) for inntektssikring. Mandatet må omfatte hvordan inntektssikring kan tilpasses til et langt mer fleksibelt og dynamisk arbeidsliv, inkludert forståelse for at ‘sykdom’ i tradisjonell biomedisinsk forstand bare utgjør en undergruppe av de som har, og ikke minst kan komme til å få, behov for inntektssikring.
Relaterte tidligere innlegg
- Norske ordninger for inntektssikring treffer ikke bredt nok og er ofte utilstrekkelige https://espolink.no/innlegg/norske-ordninger-for-inntektssikring-treffer-ikke-bredt-nok-og-er-ofte-utilstrekkelige/ Oppsummering: Man trenger ikke å være syk i tradisjonell forstand for å falle utenfor arbeidslivet, og fattigdom stimulerer ikke til arbeid.
- Stemmer det at nød lærer naken kvinne å spinne? https://espolink.no/innlegg/stemmer-det-at-nod-laerer-naken-kvinne-a-spinne/ Oppsummering: En del forskningsresultater som tyder på at dagens ordninger for inntektssikring bygger på feilaktige antakelser om hva som stimulerer til arbeid.
- Fra trygd ved arbeidsuførhet til trygd ved manglende inntekt https://espolink.no/innlegg/fra-uforetrygd-til-ikke-i-lonnet-arbeid-sikkerhet/ Oppsummering: Et mer dynamisk og fleksibelt arbeidsliv vil gi bedre utnyttelse av dagens u-utnyttede arbeidskraft. Det vil kreve nye rammebetingelser for arbeidslivet og nytt syn på og nye regler for inntektssikring.
- La borgerlønn vokse fram fra ruinene av Nav https://espolink.no/innlegg/la-borgerlonn-vokse-fram-fra-ruinene-av-nav/ Oppsummering: Tilnærming til borgerlønnstankegangen er et godt utgangspunkt for utvikling av fremtidens ordning for inntektssikring. (Innlegget ble også publisert i Dagsavisen 2. desember 2025)