➞ Hvorfor har vi arbeidsledighet når vi samtidig har mangel på arbeidskraft?
Det sier seg selv at en av grunnene er en mismatch mellom arbeidslivets kompetansebehov og de arbeidslediges kompetanse. Alle undersøkelser viser at arbeidsledige flest ønsker å jobbe (dagpenger er ofte knapt til å leve av), men at det ikke er jobber til dem der ute.
Hvorfor pøser vi ikke da bare på med målrettet kompetanseoppbygging? Det gjøres naturligvis allerede gjennom en rekke kvalifiseringstiltak og målrettet arbeidstrening. Men hvorfor minker ikke da mismatchen?
En av grunnene er at en betydelig andel arbeidsledige har nedsatt arbeidsevne og burde vært tilstått uføretrygd. Isteden skjules de i arbeidsledighetsstatistikken.
Det er forskjeller mellom Sverige og Norge hva gjelder både andeler arbeidsledige og uføre, samt regleverkene som avgjør hvilken bås man havner i. Men fenomenet mismatch er felles. Det samme gjelder dens årsaker. I en artikkel i Svenska Dagbladet 8. oktober 2025 oppgis at til tross for en arbeidsledighet på 7%, opplever arbeidsgivere at «det är mycket svårt att rekrytera». De får ikke tak i de personene de trenger, noe som hemmer vekst og utvikling. Formuleringen er godt gjenkjennelig på vår side av grensen. Av artikkelen fremgår at 7 av 10 arbeidsledige tilhører grupper med redusert arbeidsevne. Forholdet her i landet er neppe særlig forskjellig, noe som er en elefant i rommet. Vi vet det egentlig, men vil helst ikke snakke om det.
NAV kan sikkert spe på med flere inkluderingstilbud, men jeg tror effekten vil bli beskjeden uten samtidige endringer i premissene for å være i arbeid.
I innlegget Norske ordninger for inntektssikring treffer ikke bredt nok og er ofte utilstrekkelige tar jeg til orde for en atskillig åpnere inntektssikringsordning som tar høyde for at vi har forskjellige evner, personligheter, problemer og terskler, og som tilrettelegger for varierende tilknytninger til arbeidslivet. Det ville åpne for bedre utnyttelse av den arbeidskraften som i dag ligger u-utnyttet hos uføretrygdede. Samtidig har vi altså et betydelig antall arbeidsledige, som i realiteten har like begrensede utsikter til stabile arbeidsforhold i det åpne arbeidslivet, men som ikke anses å fylle vilkårene for uføretrygd. Mange går i årevis inn i og ut av korttids- og deltidsengasjementer og lever i lange perioder et liv i fattigdom og utrygghet — miserabelt og helseskadelig for dem selv og svært dyrt for samfunnet.
Arbeidslivet er i omveltning uten at rammebetingelser og trygdelovgivning har fulgt med. Vi trenger en inntektssikringsordning rettet mot et dynamisk arbeidsliv der knapt noen kommer til å oppnå gullklokke for lang og tro tjeneste, men mange kommer til å ha varierte kvalifiserings- og jobbkarrierer med varierende tilknytningsformer til arbeidslivet.
