Innledning:
Mangel på arbeidskraft skaper for tiden vanskeligheter i flere bransjer. Samtidig er politikerne bekymret over et stort og økende antall utenfor arbeidslivet, særlig blant unge, og NAV prøver stadig ut nye arbeidsstimuleringstiltak. Inntektssikring i folketrygden er i prinsippet forbeholdt de som ikke er i stand til å skaffe seg egen inntekt. Hensikten med arbeidslinja (workfare i internasjonal litteratur), som har preget norsk arbeidslivspolitikk i flere tiår, er å stimulere til lønnsarbeid. Lave ytelser og strenge regler er ledd i politikken. Men fungerer ordningen etter hensikten, og — enda viktigere — hva hvis forandringer i samfunnet fører til at behovet for arbeidskraft i løpet av kort tid snus til mangel på arbeid? Vil vi da måtte tenke helt nytt om inntektssikring?
I august 2025 var 2,2% av arbeidsstyrken registrert som helt arbeidsledige hos NAV. Arbeidsledighet er imidlertid et mangetydig begrep. I Finansavisen 11. oktober 2025 fremholder Sigmund Aas AKUs tall (ArbeidsKraftUndersøkelsen fra SSB) som riktigere. Der angis ledigheten i 2. kvartal til 8,7 prosent. I tillegg peker Aas på de som jobber færre timer enn de ønsker (ufrivillig deltid). Tallet blir da 12%. Også dette tror han imidlertid er et underestimat. Uansett — at det samtidig er mangel på arbeidskraft i mange næringer, skyldes delvis at de arbeidsledige ikke har de kvalifikasjonene som virksomhetene etterspør. Dermed er det mange som ikke får jobb, selv om de ønsker å jobbe. Noen har redusert arbeidsevne og når ikke opp i et arbeidsliv som i all hovedsak er siktet inn mot effektivitet, produktivitet og lønnsomhet. (Se Fra trygd ved arbeidsuførhet til trygd ved manglende inntekt)
Dette essayet består av tre deler. I den første spør jeg om en streng arbeidslinje har vært og er rett medisin mot mangel på arbeidskraft. I den andre peker jeg på utviklingstrekk som tilsier at vi lever i en brytningstid. Kunstig intelligens er det viktigste av disse trekkene og er viet stor plass i teksten. I den siste delen redegjør jeg for borgerlønn og konkluderer med at tilnærming til borgerlønn er relevant og kanskje nødvendig hvis velferdssamfunnet skal opprettholdes.
Dokumentet har ingen referanseliste En del kildehenvisninger er inkludert i teksten uten ambisjoner om ‘vitenskapelig standard’. Referansene finnes og får eventuelt komme siden.
I dag brukes ofte grunninntekt istedenfor borgerlønn. Jeg har valgt å holde meg til borgerlønn fordi det fremdeles er mer innarbeidet og etter min mening like dekkende.
Dagens inntektssikringsordning — hva er problemet?
Inntektssikring ivaretas i prinsippet etter bestemmelser i folketrygdloven, men når vilkårene ikke er oppfylt, dekkes nødvendige utgifter til livsopphold (økonomisk sosialhjelp) etter sosialtjenesteloven. Der er ytelsene gjennomgående lavere og mindre forutsigbare enn etter folketrygdloven.
I dag ligger laveste sats for sosialhjelp på et nivå som det er umulig å leve av. Mer romslige ytelser etter folketrygdloven krever sykdom dokumentert av lege. Begge lover har skapt behov for omfattende og svært kostbare kontrollrutiner.
Her til lands har vi en tendens til å tro at våre velferdsordninger generelt og inntektssikringen spesielt, er best i verden. Selv om ordningene relativt sett er gode, er det ikke vanskelig å finne svakheter. Den viktigste er at mange som ikke klarer å skaffe seg stabil inntekt i dagens arbeidsliv, ikke fordi de ikke vil jobbe, men fordi de av forskjellige grunner ikke får jobb, blir stående nærmest uten ytelser og kan havne i dyp fattigdom. Dagens innretning ser heller ikke ut til å ha den ønskede effekten på deltakelse i arbeidslivet. Arbeidsstimuleringstiltakene for personer med nedsatt arbeidsevne har samlet sett vært ineffektive.
Problemene med dagens ordning kan oppsummeres slik:
- Stadig flere kan ikke leve av ytelsen(e) de mottar.
- Høye terskler for ytelser, tidsbegrensninger, strenge aktivitetskrav, utstrakt behovsprøving og lang saksbehandlingstid fører til fattigdom, utrygghet, sosial oppløsning og helseproblemer.
- Rigide regler vanskeliggjør fleksibel jobbaktivitet og låser folk inn i uføreroller.
- Systemet stimulerer til og binder mange til meningsløst arbeid (pseudoarbeid, ’bullshit work’).
- Systemet er preget av mange, kompliserte og overlappende ytelser som fører til feil og forskjellsbehandling.
- Dagens ordninger forutsetter svært omfattende og dyr administrasjon og kontroll.
- De viktigste ytelsene i folketrygdloven inneholder et utdatert og ofte ekskluderende sykdomsvilkår.
- Dagens løsning er utviklet for en virkelighet som ikke lenger fins:
– stabil næringsstruktur og forholdsvis stabilt arbeidsmarked
– tradisjonell og stabil familiestruktur
Fattigdom er i seg selv sterkt belastende, helseskadelig og sosialt stigmatiserende. Analyser viser at de indirekte kostnadene, ikke minst de som forplanter seg til barn i fattige husholdninger, er langt høyere enn de direkte ytelsene til livsopphold. De totale kostnadene av fattigdom er vanskelig å beregne og glimrer gjennomgående med sitt fravær i budsjetter og regnskap.
Begrepet arbeidsuførhet
… kan defineres på mange måter, men har samfunnsmessig betydning først og fremst i avgrensningen av hvem som har rett til inntektssikring etter folketrygdloven. Sosialhjelp er i utgangspunktet ment å være en kortvarig ytelse til folk i akutt pengeknipe, men har i økende grad fungert som langvarig inntektssikring til personer som ikke kommer i arbeid, men ikke fyller vilkårene i folketrygdloven. I tillegg til å være for lav til å kunne leve av, er sosialhjelpen uforutsigbar og reguleres av flere ugunstige bestemmelser som kan fungere som rene disincentiver til å søke lønnet arbeid. I tillegg representerer den en sterk begrensning i mottakernes autonomi. (Se Norske ordninger for inntektssikring treffer ikke bredt nok og er ofte utilstrekkelige)
For å bli vurdert som arbeidsufør etter folketrygdloven, hvor ytelsene gjennomgående er romsligere og mer forutsigbare, sikrer mottaker mot dyp fattigdom og legger bedre til rette for vellykkede tiltak, må det foreligge en sykdomsårsak. Det er ikke rom for å drøfte problemene knyttet til sykdomskravet i detalj her, men belastende oppvekst- og livssituasjoner, dårlige sosioøkonomiske kår og kulturkollisjoner medvirker i stor grad til dagens ‘utenforskap’ (som her begrenses til å betegne personer utenfor arbeidslivet). Slike utfordringer krever gjerne strukturelle og langvarige tiltak — helst i form av forebygging — som dagens system i liten grad legger til rette for. Systemet fokuserer på individrettede tiltak selv om problemet kan være miljøskapt. I innlegget «Ville du ha sykmeldt henne?» i Aftenposten 20. august 2025 gir fastlege Kaveh Rashidi et eksempel som tvinger leseren til å reflektere over krefter, problemer og utfordringer som er i spill. Hva er egentlig sykdom?
Selv ved åpenbar arbeidsuførhet avslår NAV trygdeytelser når sykdomsvilkåret ikke anses som oppfylt. De som er uten andre midler, ender i dyp fattigdom. Det sier seg selv at dette fører en kamp om godkjent sykdom (medikalisering). Nedsatt funksjon sosialt, psykisk eller fysisk får da en individsbasert, medisinskfaglig forklaring som ofte er alt for enkel. Fordi regelverket krever det, iverksettes individuell medisinsk behandling — ofte uten at noen egentlig tror det vil hjelpe på annen måte enn å sikre vedkommende en ytelse som det går an å leve av.
I europeisk sammenheng har Norge relativt få utenfor arbeidslivet. Men vi har en større andel som sykdomsforklares. En nærliggende årsak er at forskjellene mellom ytelser ved sykdomsforklart og ikke-sykdomsforklart uførhet er relativt større i Norge enn i sammenlignbare land. Etter statens veiledende retningslinjer for økonomisk stønad til livsopphold, er laveste månedssats for enslige i Norge 8.100 kr. Til sammenligning er den i Sverige 12.100. Ikke mye å leve av det heller, men det er 50% høyere enn i Norge. (Kilder nav.no og ChatGPT)
At medikalisering fører til at flere får høyere ytelser enn regelverket strengt tolket gir grunnlag for, øker isolert sett offentlige utgifter, men sier lite om økonomisk sluttresultat. Kostnadene av fattigdom inngår sjelden i regnskapene. De er vanskelige å anslå, men det finnes rikelig med faglitteratur som tilsier at de er svært høye. Det virkelige problemet med medikalisering er likevel ikke kostnadene, men at det fjerner fokus fra de øvrige årsakene til utenforskap, opprettholder behandlingsformer og tiltak med begrenset effekt og dekker over strukturelle årsaker og løsninger som kunne fungert bedre og vært mer varige.
Lever vi i en brytningstid?
Selv om ‘tidsånden’ gjennom historien ofte har vært preget av en forestilling om å leve i en brytningstid, er det neppe tvil om at endringstakten har økt eksponentielt gjennom mange tiår og særlig de aller siste. Her følger noen trekk:
Migrasjon utfordrer tradisjonelle levesett på godt og vondt. Migrasjon har bidratt sterkt til fremveksten av høyrenasjonalisme som både direkte og indirekte bidrar til store omveltninger med uvisst forløp og resultat
Globalisering av økonomien har ført til en ny konkurransesituasjon og store omveltninger i mange næringer. Det samme har …
Teknologiutvikling: Gamle yrker forsvinner og nye kommer til, ofte med krav til ny kompetanse som få har tilegnet seg ennå.
Plattform-(eller app-)arbeidere er en følge av teknologiutviklingen og uttrykker at ‘sjefen’ er en app. Arbeidslivets bruk av kontraktører med få rettigheter og liten trygghet har vært debattert i årevis. Ifølge en kronikk på nrk.no 29. august 2025 består gruppen av personer som «vasker huset ditt, kjører drosja du tar hjem fra byen og leverer mat på døra [… og] utgjør en stor del av Norges nye underklasse.» En høy andel er innvandrere med svake nettverk og begrensede muligheter. Det refereres til «kriminelle bakmenn […] som utnytter sårbare arbeidere». Snittinntekten skal være under 220.000 i året, og mange må jobbe for flere apper for å klare seg.
I Dagsavisen 29 september 2025 skriver imidlertid Maizi Hua, som har forsket på plattformarbeidere med innvandrerbakgrunn, at de gjennomgående er tilfreds med strukturen, altså måten jobbene er organisert på og fleksibiliteten det gir, men misfornøyd med lønnen. Med tryggere og mer generøs inntektssikring i bunn, ville de få en bedre forhandlingsposisjon, og kriminell aktivitet ville bli mindre relevant.
Ikke bare overfor app-arbeidere, men helt generelt, må et arbeidsliv tilpasset de pågående endringene, legge til rette for (langt) større dynamikk og fleksibilitet. Det vil kreve tilsvarende dynamiske og fleksible løsninger for inntektssikring. I en artikkel på altinget.no 8. august 2025 refereres det til NAV-tall som viser at «andelen som står helt utenfor arbeidslivet [er] lavere nå enn den var før pandemien» (min utheving). Spørsmålet er om andelen helt utenfor arbeidslivet er relevant. Det relevante er hvor mange som er fattige, har en ustabil arbeidssituasjon og inntekt og et uforutsigbart og utrygt liv.
Kunstig intelligens (KI)
… representerer siste omdreining på teknologiskruen. Hittil har teknologi erstattet fysisk arbeid, mens KI i praksis erstatter tenkning, refleksjon og logikk. Uansett hvor ‘død’ og kald den bakenforliggende teknologien er, vil KI sannsynligvis gradvis redusere behovet for arbeidskraft innenfor blant annet konsulent- og advokatvirksomhet, diagnostisk medisin, ingeniørvirksomhet og byråkrati. (KI blir mer omfattende diskutert nedenfor.)
Endringer i forbruksvaner
Netthandel, brukthandel, gjenbruk og reparasjons- og delingsøkonomi ser ut til å være bare i startgropa.
Oppløsning av og endringer i tradisjonelle sosiale fellesskap
– Endringer i familie-/husholdningsstruktur
– Endringer i personlige ønsker og mål og i karrierevalg og karriereløp
Spørreundersøkelser i Norge og Tyskland indikerer et skifte i unge menneskers karrieremål og ønsker med livet. I Dagsavisen 24. mai 2025 spør sosiolog Christina Søgård om Generasjon Z preges av styrke eller svakhet. «Kan hende ser de bare arbeidslivet med andre briller,» skriver hun, «og det er ikke nødvendigvis negativt. Når de prioriterer mening, balanse og psykisk helse, er det lett å tolke det som svakhet. Men i realiteten kan det vise mot til å tenke nytt om hva slags styrke vi trenger mer av.» I hvilken grad dette er en treffende analyse, skal være usagt, men det indikerer at ‘noe’ skjer med verdioppfatning og prioriteringer.
En utryggere og mindre forutsigbar verden
Vårt verdigrunnlag og politiske system (det liberale demokratiet) er under press. Endrede allianser, konflikter, ufred og krig preger verden.
- I den grad listen ovenfor tegner et representativt bilde av dagens situasjon og kommende utfordringer, er det god grunn til å begynne å tenke nytt om fremtidens løsninger for inntektssikring.
Hvilken innvirkning kan KI få for tilbudet av arbeid og behovet for arbeidskraft?
Det er ikke historisk nytt at ny teknologi fører til arbeidsledighet. Hittil har det hver gang oppstått eller blitt skapt nye ønsker, behov og krav som har spist opp ledigheten.
I en seriøs fremtidsbetraktning fra 1930, som fikk bred tilslutning, antok den svært innflytelsesrike amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright at en vanlig arbeidsuke ville bli på tre dager. De øvrige fire ukedagene ville folk stelle i hagene sine, slappe av og nyte livet tett på naturen. Samme år holdt den ikke mindre innflytelsesrike britiske økonomen John Maynard Keynes et foredrag om fremtidens politiske, økonomiske og sosiale problemer. Hans hovedbudskap (og -bekymring) var at vi ville få alt for mye fritid. Han antok at 15 timers arbeidsuke ville være nødvendig, ikke for å holde økonomien i gang, men fordi mennesker har et grunnleggende behov for å være beskjeftiget med meningsfylt aktivitet. Fremtidens mennesker må lære seg «the art of life itself», mente Keynes (fra Pseudoarbejde av Nørmark & Jensen).
Scenariene fra de to 30-talls-autoritetene kan i dag betegnes som skivebom, så kanskje hadde også jeg gjort klokt i å la være å prøve på en fremskrivning. Men språkmodellbasert kunstig intelligens (KI), som har feid innover oss med stor styrke de siste årene, skiller seg markant fra all tidligere utvikling ved å befatte seg med tenkning, refleksjon og logikk. Det handler ikke lenger om å erstatte fysisk arbeid og regelstyrte oppgaver, men om maskiner som lærer, forstår, analyserer, resonnerer, presenterer meninger, foreslår løsninger og konkluderer som mennesker. Det handler om å forstå og håndtere kommunikasjon mennesker imellom og dermed om selve grunnlaget for samhandling, kultur og sivilisasjon.
Ekspertene er uenige om hvor avansert KI kan bli, hvilke effekter det vil få og ikke minst hvor fort det vil gå. Men det er liten tvil om at KI på mange områder har potensial til å redusere menneskelige bidrag. Det vil føre til svære endringer i arbeidsmarkedet, ikke minst for dagens store middelklasse, og kan føre til gjennomgripende samfunnsendringer som vil kreve helt nye fordelingsløsninger og ordninger for inntektssikring.
I Aftenposten 17. juni 2025 refererer Per Kristian Bjørkeng til Sam Altman (sjef i open AI) med ordene: «Nå tar KI av, og det er ingen vei tilbake». Altman forutser at hele yrkesgrupper vil forsvinne i løpet av få år. Bjørkeng refererer imidlertid også eksperter som tror det vil ta mye lengre tid. I Aftenposten 15. juni 2025 skriver Inga Strümke: «La oss ikke ha tillit til kunstig intelligens». Hun peker på forskning som tyder på «at optimismen er prematur og bidrar primært til å øke aksjekurser.» Hun mener at «den vellykkede globale reklamekampanjen der teknologiselskaper overbeviser beslutningstagere om at språkmodellene de utvikler, er en obligatorisk del av en effektiv fremtid, er et problem for hele samfunnet».
Fra den omfattende litteraturen om KI har jeg litt tilfeldig valgt ut noen innspill som illustrerer usikkerheten vi står overfor.
Allerede i 2016 spurte nåværende forsknings- og høyere utdanningsminister, Sigrun Gjerløw Aasland, om fremtiden blir sånn som i den dystopiske filmen Hunger Games, der «det store flertallet [lever] uten jobb og i største fattigdom […] når robotene kan alt». Hun viser til økonomiprofessor Stefan Fölster som nettopp hadde utgitt boken «Framtidens jobb» der han skriver at «Arbeidsmarkeder er i ferd med å støpes om på en måte vi ikke hittil har sett maken til». Men det finnes alternativer til Hunger Games, sier han «[N]oen land kan komme til å innføre … borgerlønn» (Agenda magasin).
Med artikkelen Ti prosent økonomisk vekst, men tyve prosent arbeidsledighet. Er dette den verden vi styrer mot? fra juili 2025 tar Terje Erikstad i Dagens Næringsliv opp samme problemstilling. «Vi er totalt uforberedt på sjokket som kommer», skriver han. «Hvis KI er i nærheten av å levere det ekspertene tror, står vi foran den største teknologiske revolusjonen noensinne. Det er vi ikke forberedt på. Derfor er det grunn til å være pessimist. Vi trenger mye menneskelig intelligens for å håndtere kunstig intelligens».
På World Government Summit i Dubai i 2017 uttalte Elon Musk: «Jeg tror vi kommer til å ende opp med borgerlønn. […] Det kommer til å bli nødvendig. […] Det vil bli færre og færre jobber som ikke en robot kan gjøre bedre». Samme år forutså Mark Zuckerberg på et arrangement på Harvard at «[t]eknologi og automatisering vil eliminere mange jobber […] Vi bør undersøke idéer som borgerlønn». Begge uttalelsen kom før kunstig intelligens tok av.
I en tankevekkende artikkel i Aftenposten fra juni 2025 hevder Therese Sollien med overbevisende eksempler at «Amerikanske professorer kjemper en umulig kamp mot kunstig intelligens». Tema er hvordan vi skal håndtere at KI stadig oftere er aktør i både i besvarelser på og evalueringer av studentoppgaver. Man havner i en situasjon der «én kunstig intelligens snakker med en annen kunstig intelligens uten at noen ekte intelligens er involvert». Det skal ikke mye fantasi til for å se utfordringene i en slik situasjon.
I en norsk undersøkelse fra 2024 referert i Tidsskrift for Den norske legeforening, ble 192 helserelaterte spørsmål med tilhørende svar fra leger sammenlignet med KI-genererte svar på de samme spørsmålene. Svarene ble vurdert med hensyn på grad av empati, kunnskap og hjelpsomhet. Vurdererne var uvitende om hvor svarene kom fra. KI-svarene ble oppfattet som mer empatiske, kunnskapsrike og hjelpsomme enn svarene fra legene.
Flere resultater trekker i samme retning. Hvilke medisinske oppgaver vil KI kunne overta i fremtiden, og hva vil det bety for arbeidsmarkedet i helsevesenet? Kanskje Aksel Braanen Sterri (Dagsavisen 13. juni 2025) bare har delvis rett i at helsesektoren vil sluke all den arbeidskraften som antakelig vil bli frigjort av KI benyttet på andre områder. Uansett «vil den norske økonomien stilles overfor en av sine største omstillingsutfordringer siden den industrielle revolusjonen», skriver han og viser samtidig til økonomer som spår eksplosiv økonomisk vekst, men hvor overskuddet først og fremst vil gå til kapitaleierne.
Slår den siste spådommen til, er det lett å innse at endringer i fordelingspolitikk, skatteregimer og velferdssordninger vil tvinge seg frem. I Aftenposten 4. august 2025 henviser Inga Strümke til den amerikanske politiske kommentatoren Ezra Klein som i New York Times i april påpekte at generasjonen som nå er på vei inn i voksen- og arbeidslivedet, har et svært dårlig økonomiske utgangspunkt. «Som om ikke det var nok,» skriver Strümke, «tyder mye på at unge mennesker må inn i et heseblesende hamsterhjul av et arbeidsliv som varer langt inn i alderdommen, for å opprettholde samme velferdsnivå som vi har i dag.»
Jeg forstår det som scenariet bygger på eksisterende samfunnsstruktur, inkludert skatte- og fordelingsprinsipper, noe som neppe kan forutsettes, selv om endringer ganske sikkert vil kreve langvarige prosesser. I boken «Det nådeløse arbeidslivet» viser Skilbred Fjeld og Ribu til den tyske journalisten Patrick Spät som argumenterer for at maskiner og teknologi som overtar menneskers oppgaver, også må overta skatteplikten. En av mange årsaker til økte forskjeller i samfunnet er at mye av teknologiutviklingens effektiviseringsgevinst — også lenge før KI overmannet oss — har gått til eierne istedenfor til skatt til fordeling — eller til redusert arbeidstid, slik Lloyd Wright og Keynes så for seg. «Velferdsordningene våre «baserer seg på at arbeidsledighet er et marginalt fenomen», og skattesystemet er «ikke rigget for å finansiere en velferdsstat om store deler av lønnsinntektene skulle bortfalle,» skriver Aksel Braanen Sterri i Dagsavisen.
«2025 kan bli året da kunstig intelligens virkelig vil endre arbeidslivet og gjøre mange ansatte i de fleste bransjer overflødige» skriver Joacim Lund i Aftenposten i februar 2025. Fordi det er stor uenighet blant ekspertene om «hvor farlig KI kan bli, og eventuelt hvor lang tid det vil ta før det går virkelig galt», må politikere fatte beslutninger på tynt vitenskapelig grunnlag. De tør ikke fatte omstridte beslutninger basert på premisser som kan vise seg å ikke slå til, antyder Lund, og gir med det en mulig delforklaring på at det går tregt med forberedelser til KI-genererte samfunnsendringer.
I artikkelen AI og kompetansegapet: Hvordan fyller vi hullene? på altinget.no 6. august 2025 vises det til at i henhold til World Economic Forum må annenhver ansatt i verden oppgraderes eller omskoleres innen 2030. Ifølge OECD inkluderer bare en liten del av dagens utdanning KI, selv om KI er «en av de mest inngripende teknologiene i vår tid — ikke bare for hvordan vi jobber, men for hvordan vi forstår verden rundt oss.» Artikkelen refererer til Josefin Rosén ved SAS Institute som tror utviklingen går raskere enn vår evne til å henge med.
I et intervju i Svenska Dagbladet 1. november 2025 slår lederen for Digital Economy Lab ved Stanford University, professor Erik Brynjolfsson, fast at KI stjeler jobber. Han er ansvarlig for det som beskrives som den første studien som svart på hvitt viser hvordan KI forandrer arbeidsmarkedet. Effekten ses særlig hos unge på vei inn i arbeidslivet, mens eldre og mer erfarne holder stand. En mulig forklaring er at KI kan overta enkle og mer rutinepregede oppgaver — typisk for nyansatte — men ikke komplekse oppgaver som krever mer erfaring. I KI-utsatte yrker som koding, kundestøtte og finans har ansettelsene allerede sunket med 15-20%. «Resultaten blir tydligare för varje månad som går.»
Men Brynjolfsson tror ikke på dommedagsprofetier. Én ting er hva KI isolert sett kan gjøre, sier han, noe annet er hva som skal til for at samfunnet skal forandres. I intervjuet omtales han som en av de få som både skjønner hva som skjer og hvorfor det ikke skjer raskere. Han er likevel bekymret. Vi trenger flere som jobber med å forstå alle implikasjonene.
Han forutser at KI vil skape enorme verdier og øke produktiviteten dramatisk, men er langt mindre sikker på om det vil komme alle til gode. Han minner om at det er politikk og ikke teknikk som styrer om forskjellene i samfunnet skal øke eller minke, og at spørsmålet er like mye moralsk som økonomisk. Med lånte ord fra Immanuel Kant spør han om «vi ser människor som medel – eller som mål i sig själva».
«Jag har aldrig varit med om något liknande», avslutter han. «Tekniken är så mycket kraftfullare än något vi sett tidigare. […] De kommande tio åren kan bli de bästa vi haft – eller de sämsta. Skillnaden ligger i vad vi väljer att göra.»
I innlegget KI-revolusjonen er nær deg i Dagsavisen 4. oktober viser Sebastian Parry-Jones Øyrehagen at arbeidsledigheten blant ferske høyskoleutdannede i USA ha økt med 30 prosent. «KI-verktøyene er blitt så gode at mange inngangsjobber forsvinner.» Politikere og næringslivsledere «må ta innover seg at vi potensielt står overfor en grunnleggende endring av arbeidsmarkedet», skriver han,
I artikkelen KI lever ikke opp til hypen (Aftenposten 8. juli 2025) hevder Bjørn Stærk at «Evangelistene lover mye, men resultatene er i beste fall smånyttige.» I lys av den anvendelsen KI allerede har fått på en rekke områder, tror jeg dette er en undervurdering. At ekspertene finner feil, mangler, logiske brister og misvisende opplysninger i KI-svarene, forhindrer ikke at resultatene benyttes som beslutningsgrunnlag i viktige saker — sikkert til tider ukritisk, men de benyttes like fullt.
- Slik jeg oppfatter den gjengitte informasjonen, er det sterke holdepunkter for at dagens mangel på arbeidskraft i løpet av få år vil utvikle seg til mangel på arbeid — opplagt med store variasjoner hva gjelder både yrkesgrupper og geografisk fordeling. Uansett er det svært gode grunner til å begynne å drøfte hvilke velferds- og fordelingspolitiske tilpasninger dette vil kreve.
Borgerlønn — en alternativ form for inntektssikring
Det finnes ingen omforent definisjon av borgerlønn. Her begrenser jeg meg til en kort beskrivelse. Interesserte kan finne mer informasjon blant annet her: Borgerlønnsinspirerte forsøk i fire moderne velferdsstater.
Litt fritt oversatt lyder BIEN (Basic Income Earth Network) sin definisjon av fullskala eller ideell borgerlønn slik:
en universell, ubetinget og regelmessig kontantutbetaling
– uten behovsprøving (finansiell status uten betydning)
– uten vilkår knyttet til jobbsituasjon eller helsestatus
– uten aktivitetskrav (ytelsen er uavhengig av hva man fyller tiden med)
Det er ikke uvanlig å inkludere at beløpet skal være tilstrekkelig til å kunne leve et verdig liv, uten at det er klart hva det i praksis skal innebære. En vanlig formulering er at borgerlønn kun skal sikre et økonomisk eksistensminimum. Til gjengjeld skal den være forutsigbar; ingen skal trenge å lure på om det kommer en utbetaling også neste måned.
I dette essayet er borgerlønn ikke begrenset til BIENs strenge definisjon. Synspunkter og påstander representerer min tolkning av resultater fra forsøksordninger som har inneholdt elementer av borgerlønnsidéen (ikke nødvendigvis eksplisitt) og økonomisk, samfunnsfaglig og humanistisk litteratur.
Jeg vet ikke om ordtaket «Lediggang er roten til alt ondt» er særlig treffende, men det er uansett et faktum at nesten ingen trives med lediggang. De aller fleste har behov for å fylle livet med mening — å være til nytte og oppleve tilhørighet til et fellesskap. Derfor er det ikke nødvendigvis logikk i konklusjonen som følger av dagens arbeidslinjepolitikk — at mer liberal inntektssikring vil redusere sysselsettingen.
Først og fremst dreier borgerlønn seg om fattigdomsbekjempelse. Kostnadene av fattigdom kommer sjelden frem i økonomiske analyser. I en kommentar i Washington Post i oktober 2022 til et borgerlønnseksperiment i California (Stockton Economic Empowerment Demonstration), vises det til «et fjell av bevis for hvor tett inntektsforskjeller korrelerer med kriminalitet, utdanningsnivå, rusmisbruk, fengsling, vold i nære relasjoner og fysisk og mental helse, som til sammen koster milliarder av skatte-dollar».
Like ofte underslått og kanskje like viktig er det at fattigdom kan motvirke målet om å få flere i arbeid. Fattigdom kan lamme initiativ og drivkraft. Borgerlønn dreier seg ikke om å gi bort penger uten krav til gjenytelse og om fritak fra å ta ansvar for eget liv. Forskning viser at økonomisk trygghet og forutsigbarhet tvert imot kan være forutsetninger for å lykkes med å ta ansvar for eget liv.
Den politiske interessen for borgerlønn har har aldri vært sterk i Norge, men det har vært tilløp. I 1971 drøftet Arbeiderpartiet «samfunnslønn», og i utkastet til arbeidsprogrammet for 1981-85 nevnes at «garantert minsteinntekt» må utredes. For noen tiår siden argumenterte professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo, Knut Halvorsen, for «samfunnslønn» og foreslo at nivået kunne ligge på datidens minstepensjon. MDG nevner borgerlønn overfladisk i sitt gjeldende partiprogram (2025-2029), og Venstre har flagget interesse i flere politiske dokumenter, blant annet i partiprogrammet 2009-2013.
Borgerlønnen er i sin essens en sosialliberal idé. Staten garanterer lønn som ikke eller i liten grad er knyttet til gjenytelse. Det gir betydelig omfordeling, men markedsmekanismene er samtidig i sving. Borgerlønn utfordrer innholdet i begreper som arbeid, verdi og fordeling og antakelsen om at mennesker som ikke overvåkes og kontrolleres, vil neglisjere samfunnets behov til fordel for tilfredsstillelse av egne kortsiktige interesser.
Inaktivitet strider mot menneskets natur
Det er store variasjoner i hva vi fyller tiden vår med. Noe er lønnet, noe er ulønnet. Noe er nødvendig for at samfunnet skal gå rundt. Noe er lærerikt, utviklende og stimulerende. Noe er mest til hygge og glede. Og noe kan være til nytte for den enkelte, men ha negative følger for samfunnet. Poenget er at det dypest sett ikke er lønn som stimulerer til aktivitet, men et grunnleggende behov for å fylle tiden med aktivitet som gir mening. Hvis jobben ikke gir mening, vil lønn fungere som et middel til å finne mening annet sted. Og hvis verken jobb eller inntektssikring er tilgjengelig, må man skaffe seg penger på annet vis. Økonomisk trygghet er nødvendig for å kunne leve et givende, aktivt, produktivt og gagns liv, og så lenge lønnsarbeid for de fleste er den eneste måten å oppnå økonomisk sikkerhet på, vil lønnsarbeid fremstå som en direkte forutsetning for det gode liv.
Fordi lønn er så viktig, har lønnens størrelse stor innvirkning på den verdien vi tillegger jobbene våre. Å tjene godt indikerer at jeg gjør en viktig jobb. Både samfunnets oppfatning av min viktighet og min egen selvforståelse defineres ofte mer av lønn enn av det faktiske innholdet i det jeg gjør. Ikke rent lite av dagens lønnsarbeid kan betegnes som meningsløst (pseudoarbeid, bullshit-work). Mange utøvere blir frustrerte og motløse, men holder stand fordi alternativene ville gitt lavere lønn og tap av status. Avhengig av utforming vil borgerlønn i varierende grad redusere slike mekanismer. Vi ville i større grad kunne benytte våre evner og kapasitet til det vi er gode på og trives med. Det vil samtidig gagne hele samfunnet, forutsatt at løsningen ikke er så generøs at incentivet til lønnsarbeid undergraves til fordel for egeninteressene. Den balansen er definitivt ikke lett å finne!
Betydning av og status til ulønnet samfunnsaktivitet står sentralt i en diskusjon om borgerlønn. Noe kan være helt nødvendige for å holde samfunnshjulene igang. Mest synlig er ubetalt pleie- og omsorgsarbeid, men også innenfor idrett, korps og andre fritids- og kulturaktiviteter, leksehjelp, foreningsvirksomhet osv, er frivillighet uvurderlig. Problemet er at den reelle verdien av frivillighet ofte skjules nettopp av at den ikke utløser betaling. Tradisjonelle samfunnsøkonomiske modeller er ikke gode på å innordne verdien av frivillighet i regnestykkene, og så blir den på en måte usynlig, uansett hvor synlige de bakenforliggende aktivitetene er. I boken Underskudd — verdien av omsorg bruker Emma Holten omsorgsbegrepet til å beskrive summen av de mellommenneskelige aktiviteter som er nødvendige for at samfunnet skal fungere sånn som vi ønsker. Å regne på det er ikke enkelt, men at det har stor verdi er helt sikkert.
I tillegg til å være generell inntektssikring synliggjør borgerlønn verdien av frivillig, ulønnet og ofte helt nødvendig aktivitet. Borgerlønn dreier seg likevel ikke om å sette en prislapp på all slik virksomhet; tvert imot er selvefrivilligheten viktig for hvordan vi skal forstå den enkeltes ansvar og forpliktelser overfor fellesskapet.
- Borgerlønnstankegangen markerer tiltro til til at de aller fleste som kan, også vil bidra i samfunnet på sine måter. Den stadfester også fellesskapets ansvar for å ivareta alle.
Begrenset kunnskap om effekter av borgerlønn
Fullskala borgerlønn har aldri vært forsøkt noe sted i verden, men det har vært gjort forsøk med inntektssikringsordninger med svakere krav til godkjent sykdom, redusert arbeidsevne og arbeidsrettet aktivitet (arbeidslinja) enn det som er vanlig i moderne velferdsstater.
Karl Widerquist, professor i politisk filosofi med stor vitenskapelig produksjon om borgerlønn, konkluderer med at samfunnseffektene er ekstremt vanskelig å anslå ut fra eksperimenter. Årsakene er flere. Eksperimenter med en så dyptgripende reform — både praktisk og ved å utfordre eksisterende tankesett i velferdspolitikken — vil ikke kunne vare lenge nok til at effektene får tid til å ‘sette seg’. Ugunstige korttidseffekter vil kanskje reduseres over tid, mens positive effekter ikke får tid til å materialisere seg. Mulige langtidsffekter som bedre trivsel og helse, reduserte utgifter til helsevesenet, nedgang i kriminalitet, rusmisbruk og andre sosiale problemer, kan vise seg først etter flere tiår. Etteranalyser av borgerlønnsekseprimenter i USA og Canada på 1970-tallet peker i den retning.
Manglende sikker kunnskap fører til at både tilslutning og motstand i stor grad er preget av antakelser og fordommer. Diskusjonen foregår langs to hovedakser. Den ene handler om økonomisk bærekraft. Den andre handler om effekter av borgerlønn på individ- og samfunnsnivå: Hvordan vil et samfunn der ingen i prinsippet skal trenge å være fattige, påvirke arbeidsmarked, helse, trivsel og velvære, adferd, relasjons- og institusjonsdannelse og samfunnet i stort? Det foreligger en potensiell motsetning mellom aksene: Borgerlønn kan ha effekter som vi gjerne vil oppnå, men som vi ikke har råd til.
Tilhengere viser blant annet til at borgerlønn er rettferdig kompensasjon for frivillig aktivitet utenfor arbeidsmarkedet. Borgerlønn vil øke autonomi og frihet og legge til rette for et samfunn preget av større likhet. Valg om eget liv bør fattes av den som lever det og ikke av byråkrater bundet av rigide regler med omstridte effekter. Økonomisk trygghet og forutsigbarhet vil gi helsegevinster, økt trivsel og bedre utnyttelse av tilgjengelig arbeidskraft; det siste blant annet fordi fjerning av trygdefeller og innelåsningsproblematikk vil gjøre deltidsarbeid mer attraktivt og trekke mange i dagens utenforskap inn i lønnet arbeid. Meningsløst arbeid (bullshit-work, pseudoarbeid) vil forsvinne fordi det ikke vil være behov for det. I tillegg vil borgerlønn føre til sterk reduksjon i byråkrati, kontrollbehov og offentlige utgifter.
Skeptikere hevder at tilstrekkelig borgerlønn aldri vil kunne bli økonomisk bærekraftig. Blant annet vil viktige velferds- og øvrige samfunnsoppgaver måtte bli stående ugjort. Uforpliktende inntekt (‘helikopterpenger’), vil passivisere mottakerne, redusere tilbudet av arbeidskraft og derfor dramatisk redusere verdiskapingen. Borgerlønn åpner også for at arbeidsføre personer kan velge å leve av andres arbeid (‘parasitt-innvendingen’). Å frita arbeidsføre fra plikten til å delta i arbeidslivet vil av mange bli sett på som sterkt urettferdig både ut fra hensynet til de som jobber og de som av ulike grunner ikke kan jobbe.
Det er uklart om parasittinnvendingen er relevant annet enn som moralistisk innvending. Artikkelen Is There Empirical Evidence on How the Implementation of a Universal Basic Income (UBI) Affects Labour Supply? A Systematic Review i tidsskriftet Sustainability i 2020 konkluderer slik med utgangspunkt i 1200 dokumenter fra 18 empiriske og 38 vitenskapelige studier: «Til tross for detaljerte søk har vi ikke funnet noen holdepunkter for signifikant reduksjon i tilbudet av arbeidskraft. Isteden fant vi global evidens for at tilbudet av arbeidskraft øker hos voksne — såvel hos menn som kvinner og gamle som unge. Forekomst av noe ikke-signifikant reduksjon i kategorier som barn, gamle, syke, funksjonshemmede, kvinner med små barn med omsorgsbehov og ungdom som fortsatte å studere, reduserte ikke det samlede tilbudet fordi det i stor grad blir kompensert av økt tilbud i andre populasjoner i samfunnet.» Intuitivt virker jo dette overbevisende, men grunnlagsmaterialet har usikker utsagnskraft, og annen dokumentasjon trekker i motsatt retning.
Økonomiske analyser med utgangspunkt i eksisterende samfunnssturktur og skatteregimer tilsier at borgerlønn på et høyt nok nivå til å sikre et ‘verdig liv’, finansiert gjennom inntektsskatt, ville knekke enhver nasjonaløkonomi. I tillegg til at slike analyser tar utgangspunkt universell borgerlønn etter BIENs strenge kriterier, hevder talspersoner for borgerlønn at de er for enkle. Eksisterende skatte- og fordelingsregimer må legges under lupen. Blant annet kan reduksjon av fattigdom gi svære innsparinger.
Et illustrerende eksempel på hvordan vesentlige effekter kan vise seg først etter mange år, foreligger i et ‘naturlig eksperiment’ fra Danmark. I juni 2002 besluttet Folketinget at flyktninger som fikk innvilget søknad om asyl etter 1. juli samme år skulle få halvert oppstartytelse. Siden det i praksis var tilfeldig om asylsøknad ble innvilget rett før eller rett etter 1. juli, førte regelendringen til at det oppsto to populasjoner hvor størrelsen på oppstartytelsen var presumtivt eneste forskjell — derav betegnelsen ‘naturlig eksperiment’. Endringens formål var primært å stimulere til raskere sysselsetting og selvberging. I en analyse i 2019 (17 år etter endringen) viste Lars Højsgaard Andersen m. fl. at endringens intensjon i første omgang ble oppfylt, men at totalinntekten — og dermed selvbergingsevnen — likevel sank for gruppen med lavere ytelser. Forskjellene i sysselsetting utlignet seg over tid, og særlig kvinner i gruppen med reduserte stønader forlot arbeidslivet raskt. Det oppsto en sterk økning i vinningsforbrytelser blant både menn og kvinner. Med tiden viste det seg også at førskolebarn presterte dårligere i språktester, skole-dropouts økte, særlig blant gutter, og reformen førte til «sterk økning i ungdomskriminalitet for både gutter og jenter».
Guy Standing, professor i utviklingsstudier ved University of London med 11 års erfaring fra forskning ved International Labour Organization (ILO) i Geneve har uttalt at «De som hevder at grunninntekt bare kan finansieres gjennom kutt i sosiale tjenester eller sterk økning av inntektsskatt, villeder oss, bevisst eller av uvitenhet.» Standing har publisert omfattende om borgerlønner og er en av grunnleggerne av BIEN. Han er dermed en varm tilhenger. Konklusjonen hans står ikke uimotsagt i økonomimiljøet.
Professor i velferdspolitikk i Helsinki, Heikki Hiilamo, karakteriserer borgerlønnsdebatten slik: «Det finnes sterke argumenter både for og imot enhver type borgerlønn, men lite håndfast dokumentasjon på hvordan folk ville reagere og oppføre seg i samfunnet hvis de virkelig fikk betingelsesløs garantert inntekt.» Jeg slutter meg til Hiilamos betenkning.
- Dersom fremtidig debatt om inntektssikring skulle nærme seg en borgerlønnsvariant, må den ta utgangpunkt i betydelig usikkerhet.
Erfaringer og eksperimenter med borgerlønn
I det følgende refererer jeg kort til resultater fra eksperimenter med varierende tilnærminger til borgerlønn. Selv om de ikke gir klare svar, kan de gi indikasjoner, avdekke hvor kunnskapsmangelen er mest presserende og gi en pekepinn på hvordan eventuelle fremtidige forsøk bør designes for å oppnå sikrere svar.
Tidlige nord-amerikanske forsøk med negativ inntektsskatt
En viktig kilde til empirisk kunnskap om virkningene av borgerlønn stammer fra fire forsøk i USA og ett i Canada på 1970-tallet. Forsøkene sprang ut av sterk politisk interesse for fattigdomsbekjempelse, ikke minst gjennom «War on poverty»-programmet under president Lyndon B. Johnson. Forsøkene var også inspirert av at flere amerikanske økonomer hadde tatt til orde for innføring av negativ inntektsskatt, som beskriver en teknisk løsning for hvordan samfunnet skal håndtere borgerlønn. Alle forsøkene var rettet mot husholdninger (og ikke enkeltindivider), en naturlig følge av samfunnsstruktur og kjønnsroller i Nord-Amerika på 1970-tallet.
Eksperimentenes innretninger varierte med hensyn på både størrelsen på de økonomisk ytelsene og på skatteregime. Alle forsøkene besto av en tilfeldig utvalgt forsøksgruppe og en kontrollgruppe, og hovedfokus i alle var på yrkesaktivitet hos voksne personer. Varigheten av forsøkene i USA var 3 år — noe lenger i ett av dem.
Oppsummeringsvis viste evalueringene at sysselsettingen sank i alle de USA-baserte forsøkene, sterkest for enslige mødre og ungdom. Det har blitt bemerket at de forholdsvis sterke effektene for kvinner i særlig ett av forsøkene må forstås i lys av samtidens samfunnsstruktur (familie, arbeidsmarked, kjønnsroller, samfunnsmoral, …). Det er også omstridt om de observerte effektene egentlig var sterke nok til å konkludere med at borgerlønn ikke ville være økonomisk bærekraftig.
I samtiden fikk det stor oppmerksomhet at det i et av eksperimentene ble observert en sterk økning i skillsmisseraten i forsøksgruppen. Det er blitt antydet at i et sterkt familiebasert (og moralistisk) USA var dette trolig en viktig medvirkende årsak til at den politiske interessen for borgerlønn forvitret. I ettertid har det også vært stilt spørsmål ved selve funnet, og selv om det skulle være riktig, er samtidens ensidig negative tolkning blitt utfordret.
I de senere årene har forskere dykket ned i dataene på nytt og gjort positive funn for andre utfallsmål enn deltakelse i arbeidslivet. Det vises blant annet til signifikant positive effekter på barns skoleresultater og antall fullførte skoleår. Noen studier viste økt deltakelse i kvalifiseringsaktiviteter for voksne som i noen grad kunne forklare reduksjonen i arbeidsaktiviteten. Analysene antyder også andre positive effekter, blant annet reduksjon i vold i nære relasjoner.
Det kanadiske eksperiment (MINCOME) var bredt anlagt og tok mål av seg til å teste flere hypoteser. Dessverre ble det ikke fullført i tråd med protokollen. Også i Canada ble det påvist en viss reduksjon av arbeidsdeltakelsen, mest blant unge. Det er blitt anført at dette i betydelig grad kan knyttes til økt deltakelse i utdanning og dermed i praksis til investering i fremtidig arbeidsdeltakelse.
Drøyt 30 år etter forsøkets avslutning foretok helseøkonom Evelyn Forget omfattende nye analyser av dataene og konkluderte med flere positive effekter, blant annet at også borgere som hadde for høy inntekt til å motta ytelser i forsøksperioden, likevel hadde vist seg å profitterte helsemessig på prosjektet. I byen Dauphin fant hun reduksjon i sykehusinnleggelser på 8,5% i forhold til kontrollene, hovedsakelig som følge av færre ulykkesbetingede og psykiatriske innleggelser.
Erfaringen fra de klassiske nordamerikanske studiene er interessante, men i tillegg til betydelig usikkerhet i selve resultatene, kan det stilles spørsmål ved overføringsverdien til dagens europeiske velferdsstater der arbeidsmarked, velferdstilbud, familiestruktur og kjønnsroller ser vesentlig annerledes ut enn i Nord-Amerika på 1970-tallet
Eksperimenter med ‘borgerlønn’ fra siste tiår
Borgerlønn står i gåseøyne fordi eksperimentene delvis avviker så sterkt fra fullskalaversjonen at det er grunn til å stille spørsmål ved begrepsbruken. Resultatene er likevel relevante med hensyn på evaluering av arbeidslinja. Oppmykning av arbeidslinja vil ofte samtidig innebære en tilnærming til borgerlønn, selv om tilnærmingen kan være beskjeden.
Rapporten Basic income experiments in OECD countries. A rapid evidence review omfatter 38 eksperimenter foretatt i USA, Canada, Asia og Europa. Den oppsummerer blant annet med at
- De fleste eksperimentene hadde et lite antall deltakere.
- De fleste fokuserte kun på lavinntektshusholdninger eller allerede stønadsmottakere.
- Nesten alle hadde økonomiske/sosiale inklusjonskriterier heller enn å teste en løsning i en samlet populasjon i et avgrenset område.
Samlet for forsøkene viste analysene tendens til positiv sysselsettingseffekt, men resultatene var svake og sjelden signifikante. De fleste forsøkene hadde positiv effekt på subjektiv livskvalitet, men også her var funnene usikre. Ingen av de omtalte forsøkene hadde resultert i innføring av borgerlønn. Rapporten gir etter min oppfatning svært begrenset grunnlag for konklusjoner. Jeg skal likevel referere enkelte resultater fra noen gjennomførte eksperimenter.
I Nederland i perioden 2017-19 og i Finland 2017-18 ble det gjennomført forsøk som med godvilje kan betegnes som tilnærminger til borgerlønn i den forstand at gjeldende arbeidslinje ble oppmyket og ytelsene var mer generøse enn standardytelsene. Fra politisk hold var man temmelig ensidig opptatt av sysselsettingseffekter. Da disse i praksis uteble i alle forsøkene, forsvant den politiske interessen i Finland, mens den til en viss grad er opprettholdt i Nederland. Et relevant og noe underkommunisert poeng er at redusert vekt på aktivitetskrav og noe høyere ytelser ikke resulterte i redusert jobbaktivitet. Det indikerer at arbeidslinja ikke har den effekten som lovgiver har lagt til grunn. Man kunne kanskje forventet at dette hadde ført til tydeligere kritikk av arbeidslinja.
Faglitteratur om det finske og de nederlandske forsøkene er omfattende og gir opplagt viktige bidrag til hvordan eksperimenter bør (og kanskje særlig ikke bør) designes i fremtiden. Slik jeg ser det, gir de begrenset kunnskap om hvordan et samfunn bygd på borgerlønn som inntektssikring vil fungere. Mer omfattende gjennomgang av eksperimentene finnes her: Borgerlønnsinspirerte forsøk i fire moderne velferdsstater.
Prosjektet Stockton Economic Empowerment Demonstration (SEED) ble gjennomført i byen Stockton i California i 24 måneder fra 2019 til 2021. 125 innbyggere mottok $ 500/mnd uten betingelser. I motsetning til i Nederland og Finland medførte forsøket en betydelig tilleggsinntekt for forsøkspersonene, men ikke i nærheten av nok til å kunne leves av alene. Hovedformålet med SEED var å sette økonomiske forskjeller, ustabil inntektssituasjon og fattigdom i USA på dagsorden.
Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, er det ikke utarbeidet noen endelig rapport fra SEED, men det foreligger analyser av resultatene 13 måneder ut i forsøksperioden. Det angis positiv sysselsettingseffekt, bedre psykisk helse, bedre herredømme/kontroll over livet, positive effekter på relasjonsdannelse og gunstige spredningseffekter, dvs effekter utover det som er knyttet direkte til testpersonene. I den foreløpige rapporten heter det at «de 500 dollarene ble spredt i deres [forsøkspersonenes] utvidede nettverk på materielle og immaterielle måter som dempet økonomisk belastning i sårbare nettverk og ga rom for mer tid til mellommenneskelige relasjoner.»
Eksperimentet har fått betydelig publisitet og har stimulert til flere eksperimenter med varierende former for borgerlønnslignende løsninger i USA. Den foreløpige rapporten konkluderer blant annet med at resultatene «bør betraktes som foreløpig innsikt i hvordan garantert inntekt kan forbedre økonomisk stabilitet, helse og psykologiske utfall.»
I artikkelen i Washington Post fra 2002, som også er henvist til ovenfor, hevdes det at «dersom empirisk evidens fikk styre verden, ville garantiinntekt vært tilgjengelig for enhver person i Amerika, og mange ville ikke lenger være fattige. Men empirisk evidens styrer ikke verden.» For meg fremstår dette som veldig forenklet, men likevel som en påminnelse om at kulturelt betingede ‘tattforgittheter’ kan overstyre dokumentert kunnskap. Det er et stort udekket kunnskapsbehov for hvordan borgerlønn vil virke i et komplekst, moderne samfunn og hva det vil koste. Til tross for manglende sluttrapport fremstår SEED som et veldesignet og vel-gjennomført prosjekt som kan gi viktige innspill til fremtidig debatt om inntektssikring.
Det tyske eksperimentet Pilotprojekt Grundeinkommen skiller seg fra de ovennevnte ved at det ikke hadde bindinger til politiske eller andre offentlig instanser. Det sprang ut fra et et idealistisk prosjekt iverksatt av organisasjonen Mein Grundeinkommen. Det vitenskapelige eksperimentet ble så utviklet gjennom et samarbeid med Tysk institutt for økonomiforskning (Deutsches Institut für Wirtschaftsforschung). Prosjektet ble avsluttet i mai 2024 etter tre år. Hittil er det publisert begrenset med resultater, men mer vil formodentlig komme.
Det angitte overordnede målet med prosjektet var å undersøke om inntekt på € 1.200/mnd uten betingelser i en treårsperiode førte til signifikante endringer i adferd og velvære («Handeln und Empfinden») i dagens Tyskland.
Professor i sosiologi Jürgen Schupp, som er vitenskapelig ansvarlig for prosjektet, har uttalt at det i flere tiår har pågått en filosofisk debatt om borgerlønn som nå «bringes inn i den sosiale virkeligheten og prøves gjennom empirisk sosialforskning.» Han anser at tidligere eksperimenter i begrenset grad har avdekket hvordan borgerlønn faktisk vil virke. Det finske eksperimentet sier lite utover å ha gitt kunnskap om effekter hos personer utenfor arbeidslivet, hevder han. Samtidig understreker han at heller ikke Projekt Grundeinkommen kan forventes å gi svar på mer enn noen få av alle ubesvarte spørsmål.
Litt fritt gjengitt, fremstilles de første resultatene slik på prosjektets nettsider:
- Ingen nedgang i arbeidsaktivitet.
- Styrket uavhengighet / økt autonomifølgelse. Personene i forsøksgruppen handlet mer uavhengig
- Signifikant bedre trivsel og subjektiv og mental helse i forsøksgruppen
- Deltakerne i forsøksgruppen bygde seg opp kapital [«Vermögen»] og realiserte materielle ønsker. Forsøkspersonene brukte ikke pengene kun på seg selv.
Noen av resultatene er utdypet, men detaljerte vitenskapelige artikler har jeg ikke observert. En interessant observasjon, som formodentlig vil bli nærmere analysert, er at det var signifikant mer jobb-bytte i forsøksgruppen gjennom hele forsøksperioden. Kan dette ha å gjøre med overgang fra visse typer pseudoarbeid (se ovenfor) til jobber som oppleves som mer meningsfylte for den enkelte og kanskje nyttigere for samfunnet?
Konklusjon
Som sagt slutter jeg meg til professor Heikki Hiilamo i at vi vet lite om hvordan folk ville oppføre seg i et samfunn med garantert, betingelsesløs inntekt. I den grad dette essayet gir en rimelig treffende fremstilling av problemene med dagens inntektssikringsordninger, hvordan endringer i samfunnet, særlig som følge av kunstig intelligens, vil påvirke arbeidsmarkedet, og hva vi faktisk vet (og ikke vet) om virkninger av borgerlønn i et moderne velferdssamfunn, fremstår det likevel som klart for meg at nye modeller for fordeling og inntektssikring — og for den saks skyld velferdspolitikk i stort — vil tvinge seg frem.
I den prosessen fremstår det også som klart for meg at en eller annen form for tilnærming til borgerlønn vil måtte bli en del av løsningen. I en Civita-rapport fra 2025, «Nytenkning om NAV — Forslag til løsning for økonomisk trygghet og flere i arbeid», presenterer Hege Moen og Mathilde Fasting en modell med elementer fra borgerlønnstankegangen, men langt unna BIENs strenge definisjon. Jeg tror den vil kunne danne et godt utgangspunkt for en eventuell kommende debatt. Kategorisk avvisning av borgerlønn tar utgangspunkt i implementering i et samfunn som ser ut mer eller mindre som dagens. Etter min oppfatning er dette en umulig forutsetning. Jeg tror vi lever i en brytningstid som vil føre til store samfunnsendringer og gjøre et scenario bygd på dagens samfunnsstrukturer, kommunikasjonsformer og fordelingsregimer helt irrelevant.
- Samfunnet er inne i en utvikling som vil kreve nye ordninger for inntektssikring hvis velferdsstaten skal opprettholdes. Borgerlønnskonseptet vil være et naturlig utgangspunktet. I prosessen vil det være behov for blanke ark, mange fargestifter og gode viskelær.
