Feilaktig frykt for frihetstap

Et innlegg i lokalavisen Hallingdølen for 2. mai har tittelen «Fangenskapet i EU eller fridomen i Grunnlova?» Noen dager senere kunne man på nrk.no lese at «EU-krav er «skivebom» for Noreg». Det vises til en rapport fra Oslo Economics og Norsk institutt for vannforskning som konkluderer med at kravene i EUs nye avløpsdirektiv i liten grad treffer norske behov og gir «null miljøgevinst» i kystkommuner. EU-kravene tar ikke hensyn til eksisterende norske tiltak, heter det. 

Gjennomføring av kravene vil likevel koste milliarder, men altså med begrenset miljøgevinst.

Det er nærliggende å tenke at nettopp fordi Norge IKKE er EU-medlem, er heller ikke norske forhold og norske interesser ivaretatt i direktivet. Fullverdig medlemskap ville udiskutabelt gitt Norge bedre anledning til å klargjøre vår situasjon. Hadde vi sittet rundt bordet, er det god grunn til å tro at det ville ført til tilpasninger i teksten. 

Hvordan det vil gå nå, vet vi ikke, men det synes i hvert fall klart at en prosess om eventuelle unntak og tilpasninger vil være mer tungvint og ressurskrevende enn om vi hadde vært med i utarbeidelsen av direktivet. 

Heller ikke jeg som ihuga EU-tilhenger er blind for EU-byråkratiet og for at det kan oppstå situasjoner hvor medlemskap kommer i konflikt med norske interesser. Slik jeg oppfatter EU, er det imidlertid sterk vilje og evne til å ta hensyn til nasjonale forskjeller og å ivareta enkeltlands særinteresser. 

Avløpsdirektivet er et eksempel på at risiko for «fangenskap» ikke ligger i å bli fullverdig EU-medlem, men tvert imot i å stå utenfor og måtte tilpasse oss krav vi ikke har vært med på å utforme. 

Enhver avtale mellom likeverdige parter innebærer gi og ta. Slik EU fungerer i dag, er jeg overbevist om at risiko for «fangenskap» er atskillig større utenfor enn innenfor EU.