Jeg hadde aldri hørt om Anne Carson før hun et par dager før Nobelpristildelingen ble nevnt som en av favorittene. Nysgjerrig, men også for å kunne skryte av at jeg hadde lest Carson, hev jeg meg over Autobiography in Red, som forfatterens norske oversetter, Tone Hødnebø, mente ville være en god intro til forfatterskapet.
Nå er den lest. Det tok noen dager med et par daglige økter på noen timer, så innsatsen var overkommelig. Hadde det krevdes mer, ville jeg nok gitt meg. I tillegg til å være ferdig med boken, er jeg nok ferdig med Carson.
Jeg fikk lite ut av teksten – annet enn tekst. Jeg ble ikke særlig interessert i verken Geryon, hans bror, hans mor, hans ungdomskjæreste Herakles, Herakles nye kjæreste Ancash eller Ancash’s mor. Jeg innser at Carson er sprenglærd: gresk mytologi, filologi, filosofi, naturvitenskap … Men hva og hvor VIL hun? Det er forsåvidt ikke så viktig hvis jeg hadde funnet min mening eller fått min gode leseopplevelse. Men det fikk jeg altså ikke.
Boken er komponert som en sjangerblanding av prosa, poesi, vers, …, som angivelig også er noe av Carsons varemerke. I Autobiography in Red finner jeg verken rytme eller poesi i hennes linjeskift, som for meg fremstår som helt tilfeldige. De verken fremhever teksten eller avdekker skjult mening, men resulterte først og fremst i at jeg brukte lang tid på lesingen — fordi jeg prøvde å finne en kode, men fant ingen. Det samme gjelder delene hvor ordene kommer i en streng uten tegn og store bokstaver; hvor jeg måtte bruke mye tid på skjønne hvem som sa hva — uten at det heller ga et tilskudd til leseopplevelsen.
Utover at boken følger Geryon fra han er ca 6 år til han er anslagsvis 40, at tittelordet «selvbiografi» knytter an til fotografering, og at det stort sett går greit å følge selve plottet, skal jeg ikke grave dypere i verken plot, komposisjon eller mulig mening. Ingrid Carlberg, som er sekretær i Svenska akademien, skal ha sagt etter bekjentgjørelsen at Carson for tiden er på Island, «for å lytte til vinden». Formuleringen i seg selv gir meg en nagende følelse av at jeg må ha gått glipp av en dimensjon.
Hvis noen som leser dette, også har lest Autobiography i Red eller noe annet av Anne Carson, og har oppdaget noe av det jeg mistenker at har gått meg hus forbi, så bruk kommentarfeltet og fortell meg hvor snever og ignorant jeg er!