Hvorfor skriver ikke Aftenposten og NRK eksplisitt det som er åpenbart og opplagt for alle, nemlig at Israels angrep på Iran dreier seg lite om atomprogram og mye om å fjerne fokus fra Israels folkemord i Gaza. Alle forstår at Mark Ruttes kvalmende smiskemelding til Trump egentlig handler om å holde Trump glad og Nato-entusiastisk og kanskje villig til å gjenoppta full støtte til Ukraina. Når IAEA og amerikansk etterretning mener at Iran var flere år unna å kunne produsere en atombombe, er det likevel Netanyahus og Trumps udokumenterte påstanden om at det bare dreide seg om noen få måneder, som får størst oppmerksomhet.
«Vi som husker bombingen av Irak i 2003, husker også Vestens straffefrihet», skriver Linn Stalsberg i Dagsavisen 25. juni 2025 og peker på at det ikke er nytt med løgner som skalkeskjul for massedrap i storpolitikken.
Eksempelet Pinochet-Assange
Nils Joachim Melzer er professor i internasjonal rett og var FNs «Special Rapporteur on Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment» fra 2016 until 2022. Fra 2011-2013 var han leder for «International Humanitarian Law at the Geneva Academy of International Humanitarian Law and Human Rights». I en tankevekkenbde artikkel i Le Monde Dipolmatique fra august 2022 sammenligner han behandlingen av diktator Augusto Pinochet etter at han ble styrtet fra makten i Chile med ti-tusenvis av chilenske liv på samvittigheten med behandlingen av Wiki-leaks-lederen Julian Assange som levde i årevis i eksil i England fordi USA ville ha ham straffet for høyforræderi.
Om Assange skriver Melzer: «Da jeg undersøkte saken til Julian Assange, fant jeg ubestridelige bevis på politisk forfølgelse og vilkårlig rettsutøvelse, samt tortur og mishandling. De ansvarlige statene nektet imidlertid å samarbeide med meg og å starte en etterforskning slik folkeretten krever. — Assange-saken er historien om en mann som forfølges og mishandles for å ha offentliggjort de mektiges hemmeligheter, inkludert krigsforbrytelser, tortur og korrupsjon. Det er historien om alvorlig rettslig vilkårlighet i vestlige demokratier som mer enn gjerne framstiller seg selv som forbilder når det kommer til menneskerettigheter. Det er også historien om en bevisst, hemmelig overenskomst mellom etterretningstjenester bak ryggen på offentligheten og de nasjonale parlamentene. Og ikke minst er det historien om en manipulert og manipulerende journalistikk i de etablerte mediene, med mål om å isolere, demonisere og bryte ned et enkeltindivid.»
Melzer peker på at behandlingen av Pinochet, som levde i eksil i England fra år 2000 i påvente av en avgjørelse i en utleveringssak, står i «grell kontrast» til behandlingen av Assange og begrunner det blant annet slik: «I motsetning til Assange var ikke Pinochet anklaget for å ha innhentet og publisert bevis for tortur, mord og korrupsjon, men for å faktisk ha begått, beordret og gitt sitt samtykke til slike forbrytelser. Og i motsetning til Assange ble han ikke sett på som en trussel mot den britiske regjeringens interesser, men som en venn og alliert under den kalde krigen og – ikke minst – under Falklandskrigen i 1982. — Da en britisk domstol våget å anvende loven og opphevet Pinochets diplomatiske immunitet, ble denne rettsavgjørelsen derfor raskt omgjort i en ny rettssak. Begrunnelsen som ble gitt den gangen, var at en av dommerne kunne være inhabil, fordi han en gang hadde meldt seg frivillig til en innsamlingsaksjon for en lokalavdeling av Amnesty International, som var medsaksøker i saken. Dette argumentet om inhabilitet står i grell kontrast til Assange-saken, der dommer Emma Arbuthnot, som er gift med en mann som WikiLeaks hadde avslørt flere ganger, fikk lov til å avgjøre om Assanges arrestordre skulle opprettholdes i 2018. Det til tross for en godt begrunnet og dokumentert anmodning om at hun burde trekke seg fra saken. Hun fikk også lede utleveringssaken fram til dommer Vanessa Baraitser tok over sommeren 2019. Ingen av kjennelsene hennes har blitt omgjort.»
I tillegg til en grundig analyse av forskjellsbehandlingen mellom Pinochet og Assange påpeker Melzer pressens unnfallenhet. «Den smertefulle sannheten er at hvis de fremste engelskspråklige mediene hadde gått inn for det, ville forfølgelsen av Assange vært over på et blunk. […] For hvis det er én ting regjeringer frykter, så er det å havne i medienes søkelys og bli utsatt for kritisk granskning.»
Historien gjentar seg
Maktrelasjoner og makt-ulikevekt er nødvendige drivkrefter i samfunnet. Fullstendig likebehandling av alle fremstår som en utopisk illusjon. Men når topp-politikere slipper unna med åpenbare løgner for å begrunne krig, og andre topp-politikere tier, vrir seg unna eller slikker dem opp etter ryggen, må det reageres. Jeg har ingen tro på at jeg med en ytring som denne kan endre noe som helst, og dessverre tror jeg heller ikke Linn Stalsberg i Dagsavisen vil lykkes i den retning. Men i et liberalt demokrati som vårt, selv om makta også her har anledning til å te seg innen visse grenser, får man prøve å gjøre det bittelille man kan når man syns man har noe viktig å si …
1 thought on “Alle vet jo at Trump og Netanyahu lyver”
Synspunktene i innlegget til Georg deler jeg.
Bare her et lite hjertesukk til Mark Ruttes lett kvalmende smiger av og til Trump. For jeg greier dessverre ikke helt å fri meg fra å tenke at metoder og fremgangsmåter i denne gale verden fra tid til annen må avvike fra de ideelle. Og da tenker jeg ikke på Trumps, Putins, Xi Jinpings og deres likesinnedes metoder og fremgangsmåter. Jeg tenker på opptreden til de lederne som vi oppfatter står for våre verdier. Kanskje er det nødvendig – slik Georg vel påpeker – med litt smiger her, litt unnfallenhet der og et falskt smil både her og der. For bidrar det til at verden går fremover, kriger avsluttes, nye kriger unngås og ufattelige lidelser opphører, kan det være jeg kan tåle litt kvalmende smiger o.l. fra tid til annen. Dessverre.