Følgende innlegg ble publisert i avisen Hallingdølen 30.mai som svar på et innlegg fra Tore Arnegard, som i sin tur var et svar til et innlegg fra meg. Arnegards innlegg ligger bak sperren, men inneholder, svært kort oppsummert og slik jeg leser det, påstander om demokratisk underskudd og tap av selvråderett med flere eksempler.
Du klarer ikke å overbevise meg om at jeg begår «ei demokratisk og matematisk feilslutning». For meg dreier vår uenighet seg om at vi vektlegger forskjellige perspektiver i EU-spørsmålet og derfor kommer til forskjellige slutninger — uten at det innebærer at den ene har rett og den andre tar feil.
Du har rett i at enkeltlands særinteresser noen ganger må vike; ellers hadde det jo ikke vært noen vits med en union! Men når du skriver at «EU forsøkjer å presse land […] inn i dei nøyaktig same rammene», ser jeg mest det motsatte: Med utgangspunkt i dine formuleringer ser jeg et EU som tar betydelig hensyn til de enkelte medlemslandenes «kultur, økonomi og geografi» når de felles rammene skal utmeisles. Det finnes neppe grunnlag for å hevde at for eksempel Frankrike, Danmark, Hellas, Portugal, Slovenia og Ungarn er presset inn i en felleskultur.
Du mistolker meg når du tillegger meg å mene at en plass rundt EUs forhandlingsbord ville reddet oss fra tilsynelatende meningsløse kostnader knyttet til avløpsdirektivet. Jeg skrev at «en prosess om eventuelle unntak og tilpasninger vil være mer tungvint og ressurskrevende enn om vi hadde vært med i utarbeidelsen av direktivet.» Uavhengig av tema har det formodningen for seg at deltakelse i en beslutningsprosess gir større odds for gjennomslag enn å protestere etterskuddsvis. Hvordan det hadde gått om vi faktisk hadde sittet der, vet jeg selvfølgelig ikke.
At EU har «halde attende milliardar av euro [til Ungarn fordi dei har] brote med EU sine felles prinsipp for rettssikkerheit», oppfatter jeg som et meget sterkt argument for EU. Det markerer full støtte Europas og Norges verdiplattform, nemlig det liberale demokratiet som trenger all den støtte det kan få i disse tider.
Vi har opplagt mye å være uenige om, men jeg avslutter med et tankeeksperiment: Hvordan hadde Europa og Europas posisjon i verden sett ut uten EU (27 land + Norge)? Hadde vi klart å samle oss til støtte for Ukraina? Hadde vi klart å stå sammen med Danmark mot Trumps trusler og mot Trumps uhyrligheter generelt? Og ikke minst: Hadde vi hatt fred i Europa? Vi kunne drøftet en rekke tilleggsspørsmål i samme gate.
Jeg gjentar fra sist: Jeg er ikke blind for EU-byråkratiet og for at det vil oppstå situasjoner hvor medlemskap kommer i konflikt med norske særinteresser. Men i et mindre navlebeskuende perspektiv er jeg overbevist om at det gagner både Norge, Europa og Verden at det fins et EU. Det EU ønsker jeg at Norge skal være en del av og bidra aktivt til å utvikle videre.