«Planes in the air and boots on the ground»

21. november presenterte USA en plan for fred i Ukraina. Det er uklart i hvilken grad den bunner i det som er omtalt som hemmelige forhandlingene mellom USA og Russland. Etter offentliggjøring er den blitt presentert som USAs eller Trumps plan, samtidig som det ikke er tvil om at den langt på vei er en opplisting av Russlands krav. 

I Europa betegnes planen gjennomgående som et rent knefall for Putin, og det kan vanskelig  imøtegås at den innebærer en utslettelse av Ukraina som selvstendig nasjon. Én ting er avståelse av landområder. Atskillig mer overkjørende, varig inngripende og provoserende er punktene om at forsvaret må kuttes og kravet til grunnlovsendring. Zelenskyj har uttalt at planen i sin nåværende form er uakseptabel. 

Både planen i seg selv og Trumps krav om snarlig godkjennelse bærer bud om åpen konflikt mellom Europa og USA — ikke bare om Ukraina, men også innad i NATO. Det er naturligvis svært alvorlig. Med henvisning til Trumps uforutsigbarhet knytter både Zelenskyj og europeiske ledere forhåpninger til forhandlinger.  

Det er liten tvil om at de aller fleste land i Europa ønsker å stå last og brast med Ukraina, men spørsmålet er hvor langt de  vil strekke seg hvis forholdet til USA blir lagt på vektskålen. Hva er verst for Europa — at alliansen med USA ryker eller at Ukraina i realiteten tillates å tape krigen? I så fall frykter mange at Russland ikke vil gi seg med Ukraina, selv om Putin hevder at den frykten kun er utslag av vestlig hysteri. I en samtale om fascisme mellom Thomas Seltzer og Jonas Bals («Trygdekontoret» i nrk.no) understreker sistnevnte viktigheten av «å støtte ukrainerne i det de gjør; sørge for at de vinner freden i landet sitt og får lov å verne om demokratiet sitt. At de ikke skal leve under stadige trusler og stadige forsøk på å påvirke også det landet til å bli et fåmannsvelde og et diktatur.»

NUPI har nylig publisert rapporten To scenarier for Ukraina-krigen: Kan bli dobbelt så dyrt for Europa å la Russland vinne. Beregningene er godt dokumentert. I den grad kritikere av rapporten faktisk støtter et fritt Ukraina, fremstår kritikken som luftig og bygd på urealistiske forhåpninger om å få  Russland til forhandlingsbordet uten at de allerede på forhånd har fått kravene sine innfridd, altså i praksis ukrainsk kapitulasjon før forhandlingene kommer i gang.

Rapporten peker på at Vesten hittil har donert nok til at Ukraina ikke taper krigen, men ikke nok til å vinne — eller i hvert fall holde stand og stanse dagens langsomme russiske fremrykning og på den måten få Putin til å innse at han ikke lenger kommer noen vei på slagmarken. Den britiske Russland-eksperten Derek Averre ved University of Birmingham har verken tro på planen eller en annen snarlig løsning, men har uttalt at kanskje Russland til slutt vil lide så store tap at de må gjøre noe.

Russisk seier vil innebære at Norge og Europa vil måtte bruke dobbelt så mye som i dag på forsvar, flyktninger og krisehåndtering, heter det i rapporten. Den tar til orde for et skippertak for å vise Russland at vi tar truslene fra øst på alvor, noe som vil kreve mer penger, mer våpen og kraftigere sanksjoner. Ukrainsk overtak kan presse Russland til reelle fredsforhandlinger.

Det er når vi kommer så langt at jeg lurer på om det befinner seg en elefant i rommet — en vegring mot å uttrykke eksplisitt at det som skal til er «planes in the air and boots on the ground». Keir Starmer brukte formuleringen for noen måneder siden med henvisning til en sikkerhetsstyrke som skulle sikre dagens frontlinje mens forhandlinger pågikk. Ettertiden har vist at en slik løsning er helt uaktuell for Putin. Spørsmålet er da om Europa likevel bør opprette en slik styrke, med all den risiko det innebærer, hvis Ukraina faktisk skal kunne holde stand.

Det er snakk om europeiske soldater som i samarbeid med ukrainske soldater måtte ha som oppdrag å beskytte dagens frontlinje. En klar forutsetning måtte være at ikke en eneste kvadratcentimenter av russisk-okkupert areal skulle gjenerobres, og ukrainske soldater måtte støtte dette med full lojalitet. Så måtte senere forhandlinger mellom likeverdige parter avgjøre endelig resultat.

Scenariet innebærer naturligvis en svær risiko, og med mindre Russland skulle vise seg mer fleksibel enn man derfra har gitt uttrykk for, ville også europeiske, ikke-ukrainske soldater ganske sikkert måtte bøte med livet i en periode. Kanskje en ren vervestyrke likvel kunne gjøre det akseptabelt. Den største frykten er at Russland i en presset situasjon kan finne på å bruke atomvåpen. Det finnes argumenter både for og imot den sannsynligheten. 

Kanskje er tanken fullstendig urealistisk og upassende, men kanskje er det likevel nødvendig å ha den i hodet hvis NUPI har rett i at et skippertak er nødvendig for å vise Russland at vi tar truslene derfra på alvor.

Tillegg 26. november

I en artikkel i Svenska Dagbladet 25. november siteres statsminister Ulf Kristersson: «Det är tydligt att Putin måste tvingas till förhandlingsbordet.» Utover å slutte seg til at de russiske midlene som er frosset i Brüssel, skal frigjøres til Ukraina-støtte, som hr vist seg vanskelig å få Belgias tilslutning til, er heller ikke han konkret på hvordan Putin skal tvinges. Selv om det stadig kommer signaler om fremgang i forhandlingene, er ekspertene temmelig samstemte i sin tvil på om de faktisk vil føre til våpenhvile og reelle fredsforhandlinger. Vi får se, men dessverre er jeg fremdeles pessimist.