I en artikkel i Aftenposten 7. januar omtaler Daniel Røed-Johansen favela-teorien (favela brukes om slummene i brasilianske storbyer) som går ut på at «fattigdom utløser en desperasjon etter å lykkes, og at denne blir til en uslåelig kraft». Han kaller det «en seiglivet myte om hva som skaper suksess» og refererer til forskning som viser at skal man bli best i noe «må flammen være sterk og brenne lenge nok». I arbeidslivet er det sjelden snakk om å bli best, men motivasjon er likevel nødvendig, og spørsmålet i dette korte innlegget er om motivasjonsflammen lar seg tenne hos en som opplever livssituasjonen som trøstesløs. Hvis svaret for er nei, er ‘favelapoltikk’ dømt til å mislykkes også når det gjelder å få folk i arbeid.
Lønn motiverer selvfølgelig til arbeid, og hvis lønna ikke strekker til for ting man higer etter, motiveres man til å jobbe mer. Men i forskningslitteraturen innenfor tema borgerlønn fins det resultater som tyder på at de fleste av oss trenger en viss minimumstrygghet og -forutsigbarhet for ikke å henfalle til handlingslammelse og apati. Med andre ord: Blir nøden for stor, kan det se ut som evnen til å lære å spinne, reduseres — stikk i strid med intensjonen i gjeldende regler for inntektssikring.
I en systematisk gjennomgang fra 2020 ble det ikke funnet noen reduksjon i deltakelse i arbeidslivet hos personer som mottok en form for borgerlønn (en garantert og forutsigbar økonomisk ytelse). Tendensen pekte i motsatt retning. I Nederland fikk forsøkspersoner en noe høyere ytelse, samtidig som kravene til arbeidsrettet aktivitet var nedtonet, uten at det førte til redusert jobbaktivitet. Mot slutten av forsøksperioden var det tvert imot en motsatt tendens. En vitenskapelig rapport fra et eksperiment i Stockton, Calforinia viste en positiv sysselsettingseffekt i tillegg til positive effekter på helse og generell funksjon i samfunnet.
Resultater fra slike eksperimenter er gjennomgående usikre, men jeg kjenner ikke til forsøk som har vist at svært lav og uforutsigbar inntektssikring, slik trygdepolitikken i moderne velferdsstater har hatt som rettesnor i flere tiår, bidrar til økt sysselsetting. Derimot bidrar det til fattigdom med sine svært negative både individuelle og samfunnsmessige følger. I en artikkel i Washington Post fra oktober 2022 om forsøket i Stockton vises det til «et fjell av bevis for hvor tett inntektsforskjeller korrelerer med kriminalitet, utdanningsnivå, rusmisbruk, fengsling, vold i nære relasjoner og fysisk og mental helse, som til sammen koster milliarder av skatte-dollar».
Borgerlønn blir ofte beskrevet som å gi bort penger uten krav om gjenytelse og å frita folk fra å ta ansvar for egne liv. Det er mye som tyder på at mange av oss tvert imot trenger økonomisk trygghet og forutsigbarhet for å lykkes med å ta ansvar for egne liv.
Poenget med dette innlegget er at det foreligger forskningsresultater som tyder på at dagens ordninger for inntektssikring bygger feilaktige antakelser og fordommer. Rausere ytelser ser ut til å ha positive effekter på både sysselsetting, helse og generell funksjon. Både forskning og praktisk erfaring viser at i samfunn med små forskjeller, basert på trygghet, tillit og forutsigbarhet, er samvittighet, stolthet, faglighet og ønske om å være til nytte svært sterke drivere for samfunnsnyttig aktivitet, inkludert lønnet arbeid. Blir nøden for stor, hemmes disse driftene og effekten blir den motsatte av hva som er meningen.
→ Det er god grunn til å konkludere med at nød ikke lærer naken kvinne å spinne når målet er at flere skal delta i arbeidslivet.
