Hva er tema?
Jeg har litt tilfeldig dumpet borti mediedebatten om og delvis med professor Glenn Diesen ved Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge. 23. mars publiserte Aftenposten et «opprop» med tittelen: «Forfølgelse av professor Glenn Diesen?». De 50 underskriverne problematiserer at 20 norske akademikere i et innlegg i Khrono 20. mars («Forfølgelsen av professor Glenn Diesen må opphøre») mener at Diesen gjøres til et offer for forfølgelse fra Den norske Helsingforskomité. De 50 undrer seg over at at de 20 «ikke problematiserer Diesens uttalelser om årsakene til krigen [i Ukraina]».
Selv mener Diesen seg trakassert, forfulgt og rammet av politisk motivert hets og scenenekt (no-platforming). Akademikerne som har støttet ham, viser til at at akademisk frihet må ses uavhengig av ytringer og konklusjoner. Dette imøtegås av de 50, inkludert Den norske Helsingforskomités leder, Berit Nising Lindeman, som for egen del også har uttrykt forståelse for at kritikken «kan oppleves tungt for ham [Diesen]», men samtidig har påpekt at «akademisk frihet også innebærer ansvar».
Både Aftenposten og Khrono har publisert flere innlegg i sakens anledning, inkludert av Diesen selv (Aftenposten 27. mars og 4. april).
Jeg oppfatter debattens kjerne som forholdet mellom akademisk frihet og ekspertrollen: I hvilken grad kan det kreves balanse og nøytralitet når en akademiker uttaler seg som ekspert? Selv om det ikke finnes svar som alle vil kunne slutte seg til, finnes det fakta som ikke med rimelighet kan underslås og ideologiske standpunkter som ikke er forenlig med grunnleggende frihets- og rettighetsverdier som vårt samfunn er tuftet på
Det konkrete spørsmålet jeg stiller meg, er om Diesens resonnementer, ytringer og meninger er så ubalanserte og uakademiske at han ikke kan sies å fylle rollen som Russlandseksepert til tross for sitt åpenbart meget høye kunnskapsnivå.
Kort om min forståelse av Ukrainakrigen
Jeg er ikke helt ukjent med Ukrainas historie etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Utbredt korrupsjon, oligarker, nepotisme, hvitvasking og nasjonalisme er stikkord. Jeg har lest Jan-E. Askerøys bok «Russland, Ukraina og Vesten» (forøvrig med forord av Diesen), som i utstrakt grad ser konflikten fra Russlands side. Jeg er innforstått med at Vesten, særlig USA, var svært aktiv, noen vil si aggressiv, i å trekke Ukraina vestover. Jeg er heller ikke blind for at vestlig presses fremstilling har vært delvis preget av forenkling, propaganda og ensidighet.
Men også Russland drev med aggressiv påvirkning, og det er nærliggende at de tette historiske, etniske og språklige båndene mellom Ukraina og Russland ga Russland et visst ‘mentalt’ fortrinn i forhold til Vesten. Selv om det ikke er tvil om at det på Krym og i Øst-Ukraina blåste en sterkere østlig enn vestlig vind, støttet 90 prosent av ukrainerne uavhengighet i en folkeavstemning i 1991. Det var flertall i alle landets regioner, inkludert på Krym.
Slik jeg ser det, handler ikke krigen i Ukraina om hvilken side som var mest uoppriktig og aggressiv i påvirkning, propaganda og intrigespill før krigen. Den handler heller ikke om at russiske myndigheter mente seg truet. Krigen handler om at Russland avviste den selvstendige nasjonen Ukrainas rett til å velge sin egen utenrikspolitiske retning. Da Putin innså at Ukraina ville glippe og Vesten avviste å støtte Russlands forsøk på å begrense Ukrainas rett til selvbestemmelse, bestemte han seg for å utslette Ukraina som selvstendig nasjon. Uansett hvor berettiget noen måtte mene at Putins frykt for Vesten var, var den aldri annet enn en uro som åpenbart ikke kan forsvare invasjon, annet enn i en nasjonalistisk, imperialistisk og antidemokratisk ideologi som preger dagens offentlige Russland, der tradisjoner forherliges utelukkende i kraft av å være tradisjoner, mens mangfold og ‘nye’ tanker slås brutalt ned på. Diesen peker på at han har tatt verbal avstand fra Russlands invasjon. Likevel fremstår budskapet hans som et forsvar. I november 2021 skrev han på nettsidene til Russia Today (russisk statseid nettverk av nyhetskanaler) at krig mellom NATO og Russland om Ukraina var uunngåelig. Det kan minne om tidligere europeisk kolonialisme hvor europeiske land tok seg til rette i resten av verden utelukkende basert på egeninteresser og militær overlegenhet.
Slike synspunkter strider mot helt grunnleggende verdier i liberale demokratier. Derfor får Diesen selvfølgelig sterk kritikk. Den kan sikkert være personlig belastende, men uten at han med rimelighet kan hevde å bli forfulgt og kansellert. Tvert imot burde han innse at han gjennom sine holdninger og uttalelser støtter generell undertrykkelse og personforfølgelse.
Ekspertrollen
Diesen fremstiller seg, og er blitt fremstilt som, Russlandsekspert. I én betydning av ordet er det opplagt riktig. Diesen sitter på svært mye fakta om Russland (og uhorvelig mye mer enn meg). Men ‘akademisk ekspert’ har en videre betydning. Ifølge norsk akademisk ordbok er en ekspert en «person som er særlig kyndig på et område eller i et fag». Et implisitt tilleggskrav i akademisk sammenheng er at all tilgjengelig kunnskap benyttes i et forsøk på å veie for og imot en konklusjon eller et standpunkt. Selv om rammene for ‘balanse’ og ‘nøytralitet’ vil være gjenstand for uenighet, er det like fullt et mål som skal etterstrebes. Når underliggende ideologi fører til uakseptabelt skjev bruk av kunnskapen, kan vi ikke lenger snakke om ekspert i akademisk forstand, selv om kunnskapsbasen er stor.
I september 2022 advarte Dagens Næringsliv på lederplass mot å bruke Diesen som ekspertkommentator. Diesen mener at blant annet dette er et forsøk på å innskrenke hans frihet som forsker. Jeg er uenig. Han fremstår ikke som forsker og ekspert i akademisk forstand, men som en agitator for et syn som han knytter seg til ideologisk. På dette grunnlaget er det etter min oppfatning ikke bare legitimt, men nødvendig å advare mot å benytte Diesen som ekspertkommentator.
Konklusjon
Slik jeg ser det, har Diesen ikke noe å klage over, selv om det er lett å forstå at situasjonen er belastende. Erfaring viser at totalitære idéer lett fenger. Får de gjennomslag, vil de på sikt skape et dårligere samfunn for alle. Derfor er det helt nødvendig å advare. Jeg mener at Diesens støttespillere trekker innholdet i begrepet ‘akademisk frihet’ for langt og at no-platforming ikke har noen plass i diskusjonen.
