Arbeidsuførhet …
… kan defineres på mange måter i forskjellige sammenhenger, men har samfunnsmessig betydning først og fremst som en formell, velferdspolitisk kategori som avgjør rettigheter til inntektssikring for personer utenfor arbeidslivet. Etter folketrygdloven er reglene for sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd de viktigste. Men gjennom flere år har sosialhjelp fungert som inntektssikring for et økende antall borgere som ikke fyller vilkårene i folketrygdloven. «Da er man i hvert fall sikret,» vil kanskje mange mene. Tja … Sosialhjelp er ofte for lav til å leve av, uforutsigbar, reguleres av flere ugunstige regler som kan fungere som rene disincentiver til å ta lønnet arbeid, og representerer en sterk begrensning i mottakernes autonomi.
Hvem står utenfor arbeidslivet?
I et innlegg på nrk.no 8. desember 2024 skrev psykologistudent Adam Njå: «Det «som mest av alt forener de som faller utenfor [arbeidslivet], er at de kommer fra underprivilegerte bakgrunner, både økonomisk, sosialt og kulturelt. De hadde ikke ressurssterke besteforeldre, ble ikke lest for på sengen, har blitt slått, utstøtt, neglisjert og marginalisert.» Gruppen er naturligvis mye bredere sammensatt, men det er likevel klart at bak dagens ‘utenforskap’ ligger ofte belastende livshistorier og livssituasjoner, dårlige sosioøkonomiske kår og kulturkollisjoner. Den slags utfordringer krever gjerne strukturelle og som regel langvarige tiltak som dagens system i liten grad er innrettet mot. NAV opererer ofte med urealistisk korte behandlingsløp i tillegg til et urealistisk mål om 100% stilling.
Den siste tiden har flere tatt til orde for at arbeidsgivere må engasjere seg sterkere i inkluderingen. Men så lenge både rammebetingelser og utbredte holdninger fører til at produktivitet, effektivitet og fortjeneste trumfer alle andre hensyn, og dermed undergraver satsing på inkludering, nytter det ikke å pålegge arbeidsgivere mer ansvar.
Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) funker ikke
Det finnes solskinnshistorier, men i et innlegg i Dagsavisen 6. desember 2024, «Overlever jeg økonomisk? Og får jeg beholde noe jobb? Det korte svaret er nei» beskriver Trounn Skottevik inkluderende arbeidsliv som et hult begrep der arbeidsgiverne kan skjule seg blant annet bak presset om tilrettelegging for fulle stillinger. Dermed blir alternativene full stilling eller full uføretygd, mens mellomløsninger med tilpasset stillingsprosent og varighet ikke når opp.
Etter min mening trenger vi en langt mer dynamisk inntektssikringsordning som tar høyde for at vi har forskjellige evner, personligheter, problemer og terskler, og som tilrettelegger for varierende tilknytninger til arbeidslivet, i form av både deltids- og leilighetsarbeid. Det ville åpne for atskillig bedre utnyttelse av den uutnyttede arbeidskraften som i dag ligger hos uføretrygdede. Ved utgangen av 2024 mottok 373.000 personer uføretrygd. Hvis 20% av dem hadde kommet i gjennomsnittlig 30% stilling, ville vi fått tilsvarende 22.380 fulltidsstillinger. Jeg tror ikke det ville vært urealistisk med et målrettet regelverk. I en kronikk på nrk.no første mai i år, « Straffen for å jobbe. En liten 1. mai-bønn til politikere fra en ufør far som vil inn i arbeidslivet igjen», skriver uføretrygdede Gisle Borgen at «mennesker med nedsatt arbeidsevne møter et system som i praksis straffer dem som prøver [å komme i arbeid]. For oss som har helse til noe – men ikke alt – kan det koste dyrt å gjøre en innsats. … Skal politikernes visjoner om inkludering og tilrettelegging faktisk virke, må de ta viktige grep for å gjøre systemet smartere. … Straffen for å jobbe ble så stor at jeg måtte gi meg. Jeg tør ikke prøve igjen.»
Hva kan tenkes å funke?
Først og fremst må vi ta innover oss at de som faller utenfor arbeidslivet er en svært sammensatt gruppe der ‘sykdom’ i tradisjonell biomedisinsk forstand bare utgjør en undergruppe som ikke en gang nødvendigvis er den største. Når inntektssikring som er til å leve av, forutsetter sykdomsårsak, sier det seg selv at det genereres sykdomsforklaringer. Skal vi få mest mulig samfunnsnyttig aktivitet ut av gruppen, må vi ha mange forskjellige tilpassede tilnærminger. Hvordan det skal løses i detalj, ligger langt utenfor ambisjonene til dette innlegget, men hvis vi ikke begynner å diskutere, kommer vi i hvert fall ingen vei.
En åpnere og mer fleksibel ordning med reduserte krav til mottakerne av ytelsene gjør det nærliggende å tenke borgerlønn. Litt forenklet er fullskala borgerlønn en ytelse uten behovsprøving til alle i samfunnet som i prinsippet skal være til å leve av. I de siste tiårene har samfunnsforskere åpnet for løsere definisjoner nærmere knyttet opp til eksisterende velferdsordninger. Noen moderne velferdsstater har gjort forsøk med ordninger inspirert av borgerlønnsidéen, men likevel ofte langt unna den ubegrensede løsningen. Se https://espolink.no/innlegg/er-elementer-fra-borgerlonnstankegangen-relevante-i-norsk-trygdepolitisk-debatt/
Jeg tror vi vil gjøre klokt i å tenke i slike baner. En viktig forutsetning er at myten om det iboende late mennesket legges død. Både forskning og praktisk erfaring tilsier at i samfunn basert på trygghet, tillit og forutsigbarhet, er samvittighet, stolthet, faglighet og ønske om å være til nytte svært sterke drivere for samfunnsnyttig aktivitet, inkludert lønnet arbeid. Sosialhjelp som ikke er til å leve av virker i realiteten mot sin hensikt når målet er å inkludere folk i arbeidslivet. Se https://espolink.no/innlegg/stemmer-det-at-nod-laerer-naken-kvinne-a-spinne/.
