Hvor langt vil Putin gå for å nå sine mål i Ukraina?

Denne teksten er skrevet først og fremst for å klargjøre egne tanker om og synspunkter på Ukriainakrigen. Jeg vet aldri hva jeg mener før jeg har lest hva jeg har skrevet. Da oppdager jeg hvor resonnementene halter og konklusjonene svikter. Etter en lang prosess der jeg har ment og skrevet mye forskjellig, tror jeg at jeg nå mener omtrent det som står i teksten — i hvert fall for en stund. Og så kan det jo hende at andre som leser teksten kan ha glede av både faktaopplysningene, analysen og synspunktene. I så fall God lesning! 

I hvilken grad utgjør Russland en trussel mot resten av Europa? Putin prøver å overbevise oss om at hvis han får det som han vil i Ukraina, har resten av Europa intet å frykte (og kan overlates til å ødelegge seg selv med sin dekadente livsstil). Fordi han har markert seg som en notorisk løgner, samt i lys av Russlands krigshistorie, er det liten grunn til å feste lit til hans forsikring — i særdeleshet hvis han tillates å nå sine mål i Ukraina.

Det påtrengende spørsmålet er dermed hva vi skal gjøre for å hindre Putin i å nå sine mål. 

Selv om det strides om den eksterne bistanden hittil har vært tilstrekkelig, er det ingen tvil om at den har vært svært stor i form av både både militært utstyr, penger og politisk støtte. Dette til tross er dagens status en stillingskrig uten reelle tegn til utvikling. 

«Vi er ikke i nærheten av å se slutten på kampene,» sier Russlandsekspert Keir Giles til Dagsavisen 9. februar 2026. Han avviser en reell fredsprosess og mener at det bare finnes to løsninger på krigen. Enten vinner Russland militært, eller så må Russland presses til å akseptere vilkår de i dag avviser. Hva presset skal bestå i og hvilke vilkår som må gis slipp på, berøres ikke. Og da er vi jo like langt (eller kort!).

Dagens fastlåste stillingskrig representerer en meningsløs sløsing med ressurser og menneskeskjebner. Slik kan det ikke fortsette! For meg ser det ut som Europa har to reelle valg:

1. Ofre Ukraina og akseptere en uforutsigbar og usikker fremtidig sikkerhetssituasjon
2. Øke og eventuelt vri bistanden til et nivå hvor Russland raskest mulig innser at militær seier er uoppnåelig og tvinges til forhandlingsbordet uten å kunne diktere inngangsvilkår

For egen del avviser jeg alternativ 1. Dermed blir spørsmålet hva som må gjøres for å nå alternativ 2 — i den grad det er mulig.

Dagens parter og styrkeforhold

Med delvis unntak for Ungarn og Slovakia står Europa samlet bak nødvendigheten av å stanse Russlands aggresjon, først og fremst fordi et seirende Russland oppfattes som en betydelig trussel mot Europa og liberale demokratier, men også i solidaritet med et europeisk land som er blitt brutalt angrepet med en begrunnelse som vi totalt avviser. 

En «koalisjon av villige» (frivillig samarbeid mellom land i en militær operasjon utenfor etablerte rammer som FN eller NATO) inkluderer i dag mesteparten av EU pluss Norge, Storbritannia, Island, Tyrkia, Canada, Japan og Australia. I artikkelen Hva kan en koalisjon av villige faktisk gjøre for Ukraina? fra 20. januar 2026 på NUPIS nettsted, betegnes koalisjonen som «en viktig arena hvor stater kan snakke sammen og finne løsninger når etablerte organisasjoner står fast på grunn av interne uenigheter.» Europas politiske vilje beskrives som stor, mens «den militære kapasiteten i mange europeiske land er langt mer begrenset.» USA, som ikke er en del av koalisjonen, beskrives som «en viktig faktor […] som skal stille sikkerhetsgarantier og være en ‘backstop’». Det fremgår at Ukraina etterspør mer militært utstyr og pengestøtte, men ikke soldater på bakken. For at det siste skal være aktuelt for koalisjonen, må det foreligge en «troverdig våpenhvile». Hva det skal bety i praksis, beskrives som et «politiske spørsmål uten klare svar». Uansett torpederer Russland muligheten for våpenhvile med urealistiske inngangskrav.

Donald Trumps lunkne holdning til ytterligere bistand, kombinert med hans flørting med Russland, tilsier fortsatt tilbakeholdenhet derfra. Forsyningen med militært utstyr fortsetter likevel så lenge Europa betaler, og etterretningshjelpen går sin gang. 

Intern russisk politikk, propaganda, sensur og undertrykking er godt kjent. I juli 2021 holdt Putin en mye omtalt tale, referert og parafrasert i det polske Centre for Eastern Studies. Putin gir her en historisk begrunnelse for Russlands rett til å kontrollere Ukraina. Riktignok sier han at Russland respekterer Ukraina som egen nasjon, men er klar på at landets kurs skal styres av Russland. Jeg forstår det som talen fremdeles står sentralt i det offisielle russiske narrativet om krigen, et narrativ som ved hjelp av nettopp propaganda, sensur og undertrykking har stor gjennomslagskraft i Russland. På bakgrunn av andres analyser legger jeg til grunn at talen inneholder historiske feil og upresisheter, samtidig som den underslår relevante historiske fakta. For meg er det ikke mulig å se at den på noen måte legitimerer Russlands angrepskrig.

Artikkelen konkluderer med at «Russland er fast bestemt på å forsvare sine interesser i Ukraina — selv om det innebærer å ødelegge Ukraina som nasjon.» Jeg anser dette som Russlands nåværende holdning til forhandlinger. Spørsmålet er om standpunktet vil stå ved lag hvis det blir klart at fortsatt krig også kan innebære å ødelegge Russland.

Også Russland har sine allierte. Det har vært hevdet at Xi Jin-ping har uttalt at Kina ikke vil tillate at Russlands taper krigen. Jeg har ikke funnet bekreftelse på dette, men under et møte med Kaja Kallas (estisk visepresident i Europakommisjonen med ansvar for utenriks- og sikkerhetspolitikk) skal Kinas utenriksminister ha uttrykt at Kina ikke kan godta et russisk nederlag. Kinas offentlige uttalelser beskrives imidlertid som vage, og Kina har offentlig uttrykt at de støtter fred og diplomati og  ikke tar direkte parti. Analytikere har betegnet Kinas aktivitet som taktisk diplomatisk posisjonering. 

Jeg legger til grunn at Kina ikke vil involvere seg direkte i krigen uansett hvordan den utvikler seg.

Men hva med Nord-Korea? Kildene angir stor usikkerhet om Nord-Koreas engasjement. Det anslås at mellom 10 og 12 000 soldater har deltatt, og det er uklart i hvilken grad de fremdeles er til stede. Dødstallene spriker mellom 300 og 6000(!). Uansett tall er Kim Jong-un svært uforutsigbar. Uten å kunne begrunne det godt, ser jeg likevel bort fra at Nord-Korea vil komme Putin til unnsetning dersom Russland kommer i en presset situasjon på slagmarken.

Oppsummert ser dagens situasjon slik ut for meg. 

• Koalisjonen av villige og praktisk talt resten av EU-landene står bak Ukraina og kommer til å videreføre nødvendig støtte for å forhindre at Ukraina går dukken som selvstendig nasjon. 
• Til tross for Tumps personlige utfall mot Zelenskyj, åpenbart fremkalt av ønsket om å fremstå som verdens fremste fredsskaper, kommer USA  til å videreføre støtten så lenge Europa og øvrige villige land betaler.
• Russland har betinget støtte fra en del land, men ingen som vil være villig til å involvere seg direkte på Russlands side dersom de skulle begynne å tape på slagmarken.

Utsikter til fredsavtale eller troverdig våpenhvile?

Det er neppe noen som tror på en fredsavtale i nåværende situasjon, og også en våpenhvile er i det blå. I innlegget «Putins krav gjør fred umulig» fra 24. februar på NRKs sider skriver Gro Holm at USAs rapportering om fremgang i fredsforhandlingene, «framstår mer og mer som en tremannsdans framført for å tilfredsstille én mann; Donald Trump.» Enighet vurderes som «helt usannsynlig». Hun viser til at Interfax  (russisk nyhetsbyrå) i desember 2025 refererte Putin på at «Målene med den militære spesialoperasjonen vil uten tvil nås. (…) Men dersom motparten og deres utenlandske beskyttere nekter å føre en reell samtale, vil Russland oppnå frigjøringen av sine historiske landområder med militære midler.» 

Han har gjort det helt klart at soldater fra NATO-land på ukrainsk jord vil være legitime mål, og Holm mener at verken sanksjoner eller menneskelige kostnader vil få ham til å moderere sine krav. Holm er ikke alene om pessimismen.

Jeg legger til grunn med dagens situasjon på bakken utgjør ikke forhandlingssporet et reelt alternativ til å få slutt på krigen.

Hvordan skal vi tolke Russlands trusler?

… og hvor sterkt er egentlig Russland militært? Det er stor variasjon blant eksperter i synet på spørsmålene.

I sin utenrikspolitiske redegjørelse 3 mars slo Espen Barth Eide fast at trusselen fra Russland er «den største og mest langsiktige trusselen mot europeisk sikkerhet» og at «Pax Americana», den amerikanske freden som har sørget for et relativt stabilt og fredelig Europa siden 2. verdenskrig, er historie. USA har likevel bekreftet å stå ved sine NATO-forpliktelser. I redegjørelsen påpekte Barth Eide også at prinsippene i den liberale verdensordenen nå må bringes videre av andre enn USA. Han knyttet dermed an til Canadas statsminister Mark Carneys tale i Davos i januar. Frankrikes tilbud til andre europeiske land om å søke ly under deres atomparaply er et annet tydelig tegn blant flere på at det blir bygget opp nytt ansvar når USA trekker seg unna.

I Aftenposten 24. februar argumenterer professor Julie Wilhelmsen for at det er liten grunn til å frykte at Russland skal utvide krigen til NATO-land, blant annet begrunnet i at Russland hittil har unngått å eskalere situasjoner som kunne ført til direkte konfrontasjon. Med sine russisktalende minoriteter kunne Baltikum vært i fare, men så lenge alle tre landene er NATO-medlemmer, tror ikke Wilhelmsen de heller har noe å frykte. Hun advarer mot at «rop om at «russerne kommer» kan bidra til uro og misforståelser som igjen øker sannsynligheten for krig. 

I Aftenposten 26. februar viser professor Tormod Heier til at Europa og Canada til sammen er Russland langt overlegne hva gjelder både folketall, økonomi, forsvarsbudsjetter og soldater. I tillegg peker han på at Russland er preget av «massiv korrupsjon, kleptokrati, industrielle flaskehalser, lite teknologi, manglende kompetanse, rigide kommandoløsninger, sentralisert ledelse, straff for å ta initiativ, knebling av reformer og premiering av lojale fremfor kompetente ledere.» Selv om Europa sliter med å samordne enkeltlandenes forsvarsstyrker, argumenterer han for at det er svært usannsynlig at Russland vil angripe et Nato-land.

Professor Håkon Lunde Saxi deler ikke Wilhelmsens og Heiers syn. I Aftenposten 20. februar viser han til en en kronikk i The Guardian der Storbritannias og Tysklands forsvarssjefer advarer om at Russland kan komme til å utvide sin aggresjon utover Ukraina. Heller ikke vår egen forsvarssjef, Eirik Kristoffersen, utelukker dette. Selv om Saxi ikke oppfatter Russland som en fare for hele Europa, skriver han «at Moskva kan utnytte lokal militær overlegenhet langs Natos flanke til å oppnå en rask seier mot ett eller flere medlemsland, for deretter å avslutte konflikten på egne premisser.»

Saxi kommenterer ikke USAs forsikring om å stå ved sine NATO-forpliktelser. Hvis dette legges til grunn, forstår jeg ikke Saxis scenario. Uansett hvor raskt Russland måtte ønske å seire, vil et angrep på et medlemsland være et angrep på hele NATO, noe som vil gjøre en rask seier, og også en seier overhodet, helt urealistisk.

I innlegget «Norges sikkerhet kan ikke baseres på at Putin forstår sitt eget beste» i Aftenposten 2. mars mener Harald Høiback at de som avviste at Russland ville angripe Ukraina (deriblant Wilhelmsen og Heier), forsåvidt analyserte situasjonen riktig. Når Putin likevel angrep, var det ikke på bakgrunn av «en kjølig kost-nytte-analyse. […] Krig handler mest om følelser og i liten grad om kalkyler.» Høiback støtter Saxi i at NATO ikke beskytter mot russisk angrep.

I en kommentar i Aftenposten 6. mars mener Heier at Høiback overdriver faren og viser til at «etter snart 80 år med Nato-operasjoner langs russergrensene har vi ennå til gode å se grove misforståelser eller feiltolkninger som har endt i krig.» I Aftenposten 4. mars avviser ikke Heier at et russisk angrep er mulig, men ved å fokusere på en sterkt overdreven trussel om russiske angrep mister vi fokus på «hybride angrep under terskelen for krig», som han mener det er langt større grunn til å bekymre seg for.

Russland har både kapasitet og intensjon, skriver Janne Haaland Matlary i Aftenposten 25. februar. Hun peker på at Russland er et gjennommilitarisert samfunn «med massiv indoktrinering om at Vesten er aggressoren.» Næringslivet er omlagt til krigsindustri med langsiktige mål om å «gjenetablere en interessesfære rundt Russland og underminere Nato.» Hennes syn er at dersom Europa ikke ruster opp for å avskrekke Russland, vil aggresjonen derfra øke, for «Er man svak, gjør man motstanderen sterk og omvendt.» Hun ser ingen grunn til å betvile at Russland kan «bryte folkerettens viktigste lov, forbudet mot aggresjonskrig» Eneste svar fra Europa er å ruste opp slik at krig kan unngås.

Hva nå Europa og øvrige velvillige?

Hva har så jeg trukket ut av disse motstridende synspunktene? 

Jeg oppfatter det som utelukket at Russland vil (eller kan) starte en ny krig så lenge Ukrainakrigen pågår. Men kan hjelpen til Ukraina og presset på Russland bli så stort at Kreml hevder at de må forsvare seg? I tillegg er det liten grunn til å stole på at Russlands territoriale ambisjoner stanser med Ukraina hvis de oppnår sine mål der. Med sine russisktalende minoriteter er kanskje Baltikum mest utsatt (særlig Estland og Latvia), men russisk retorikk, målrettet omstrukturering av landet til krigsformål, omfattende hybridkrig-aktiviteter og forfølgelse og drap av opposisjonelle både internt og utenlands beroliger ikke. Først og fremst gjelder det landene som tidligere har vært under direkte russisk kontroll, men også land med grense mot Russland kan ha grunn til å være bekymret. I tillegg vil resten av Europa og mer indirekte hele verden bli påvirket.

Jeg slutter meg til det store flertallet av europeiske ledsere og eksperter som ser det som en forutsetning for å opprettholde et fritt, trygt og liberalt Europa at Russland ikke lykkes med sine mål i Ukraina. I og med at det ikke bør være et alternativ å la stillingskrigen fortsette, bør etter min mening innsatsen økes betydelig, raskt og på en slik måte at Russland kommer på defensiven. Spørsmålet er hvilke ressurser og hvor sterkt Russland kan presses uten å gjøre alvor av å reagere militært. 

Gjentatte, om enn vage, trusler om bruk av atomvåpen skremmer. Skal vi ta sjansen på å oppfatte det som ren avskrekking som aldri kommer til å bli realisert? I innlegget «Fredsforhandlinger om Ukrainas skjebne? Tja …» henviser jeg til at Fiona Hill, Trumps Russland-rådgiver i hans første periode, ikke tror trusselen er reell. Ifølge ChatGPT har NATO uttalt at de «ikke vil la seg skremme» og USA skal ha advart om at det vil få «katastrofale konsekvenser». Det er ingen gitt å vite hvor langt Putin vil gå, men i vurderingene om videre støtte til Ukraina mener jeg at vi må legge til grunn at atomkrig ikke er en del av det reelle trusselbildet.

Russland har ikke uuttømmelige lagre av konvensjonelle våpen. De har stor våpenproduksjon, men ifølge ChatGPT ville de hatt problemer med å opprettholde trykket i krigen uten støtte fra Nord-Korea og Iran. Nord-Korea angis å ha levert enorme mengder artillerigranater; i en periode rundt halvparten av Russlands forbruk ifølge ukrainsk etterretning. Iran oppgis å ha levert store mengder droner samt missiler (raketter med navigasjonssystemer for å treffe målet presist) i tillegg til missil-/droneteknologi. Belarus lar Russland bruke sitt territorium til angrep mot Ukraina. Offisielt leverer ikke Kina våpen til Russland, men visse kilder angir at de har gitt noe støtte i form av blant annet elektronikk.

Etter USAs og Israels angrep på Iran er det tvilsomt om forsyningene derfra kan fortsette som hittil. Nord-Koreas produksjonskapasitet er ikke ubegrenset. Jeg antar at selv om Russland hittil har hatt tilstrekkelig våpentilgang, kan situasjonen fort bli vanskelig. 

Gjennom krigen har Ukraina fått stadig mer avanserte og effektive våpen fra Vesten. Politikere fra villige land nærmest overgår hverandre i å ta til orde for økt bistand i tillegg til økt press på Moskva. Det er mer uklart hva dette konkret skal omfatte. Ukraina ber ikke om soldater på bakken, men ønsker seg presisjonsmissiler som kan treffe mål langt unna fronten. Både USA, Storbritannia og Frankrike har i varierende grad levert missiler med 250-300 km rekkevidde. Tyskland har holdt tilbake en versjon som kan nå 500 km, og USA har gjort det samme med en som kan nå 1000 km.

Selv om Ukraina etterspør mer våpen utefra, har de i løpet av krigen også utviklet en egen stor  og avansert våpenindustri. I Aftenposten 3. mars refereres fra Jonas Gahr Støres nylige besøk på en våpenfabrikk på et strengt hemmelig sted, hvor de skal ha lykkes med å produsere et missil som nådde 1400 km inn i Russland, «traff en av Putins viktigste missilfabrikker [… og] ødela to verksteder». Fabrikkens mål er å fremstille missiler som kan omgå russisk luftvern (ballistiske missiler) og nå til Moskva. For bare noen dager siden la fabrikken ut «en video som skal vise oppskytningen til Ukrainas første ballistiske missil.» Videreføring av prosjektet angis å ville føre krigen «inn i en ny fase». I tillegg har forsvarsindustrien utviklet svært effektive droner. 

Ukraina ser ut til å være i ferd med å utvikle de våpnene de trenger Men det trengs store pengesummer til produksjonen. Et av formålene med Støres besøk var å diskutere hvordan 70 milliarder kroner, som Norge nylig har bevilget til militærhjelp, skal benyttes. Ukraina har en lang og stygg historie på korrupsjon, og korrupsjonsfaren beskrives også i dag som betydelig. «Alle venter nye avsløringer. Hver dag kommer nye små og store skandaler.» Pengestøtte må med andre ord underlegges sterk kontroll fra giverlandene.

I tillegg til militærhjelp til Ukraina, kan også presset direkte på Russland intensiveres. I Dagsavisen 26. februar refereres hovedlærer på Krigsskolen Palle Ydstebø på at det finnes «masse god tiltak» for å presse Russland. «Man kan ta skyggeflåten, ta de frosne russiske midlene i belgiske banker, tette sanksjonshull rundt teknologi- og industrivarer, og så videre.» I samme artikkel tar Karen Anna Eggen, forsker ved Institutt for forsvarsstudier og leder for instituttets Ukraina-program, til orde for sterkere gjengjeldelse av Russlands hybride krigføring. Hun antyder blant annet å «gå mer offensivt inn i det russiske medie- og informasjonsrommet […]  for å nøre opp under misnøye i Russland.» Blant annet Sveriges statsminister Ulf Kristersson har tatt til orde for sterkere press på russisk økonomi og banksystem.

Da Aftenposten etter besøket på våpenfabrikken spurte Støre om han ser «noen som helst tegn nå til at Russland lar seg presse til fred», svarte han at tegnene ikke er oppløftende, men at han likevel er mer optimistisk nå enn for et år siden. Samtidig tror han at ukrainerne fortsatt må belage seg på langvarig krig.

Oppsummering og konklusjoner

I dette innlegget har jeg pekt på de forholdene som jeg antar er av størst betydning for å avgjøre utfallet av Ukrainakrigen. Det har vært vanskelig å prioritere mellom relevant informasjon, men jeg mener at det viktigste er med. 

Fortsatt stillstand på slagmarken vil i det lange løp føre til at Russland når sine mål og må forhindres  med enda mer støtte til Ukraina og enda hardere press på Russland. Med nylig innvilget lån på 90 milliarder euro fra EU, til tross for Ungarns forsøk på å trenere, og støtte på 70 milliarder norske kroner til militærhjelp, oppfatter jeg at økonomien er sikret en stund fremover. Ukrainas egenutvikling av våpen gir grunn til optimisme på litt sikt, men det er behov for langtrekkende tyske og amerikanske ballistiske raketter nå.

I tillegg har jeg referert flere forslag til press på Russland. Et av dem går ut på å benytte det russiske medie- og informasjonsrommet for å påvirke russisk opinion. Både russisk historie, dagens undertrykkende system og og den massive krigspropagandaen tilsier at det skal mye til å trenge gjennom hos en stor del av en sterkt patriotisk russisk befolkning, der lojaliteten er knyttet til en plikt som russer til å forsvare og dø for Russland uansett hvordan man blir behandlet av systemet og landets ledere. Samtidig tyder informasjonen på at det finnes en betydelig taus opposisjon. Jeg går ut fra at det finnes kompetente personer på både russiske samfunnsforhold og teknologi med forslag til hvordan påvirkning bør legges opp.

Etter min mening bør koalisjonen av villige land nå sette inn de resurser (ikke soldater på bakken) og det presset på Russland som er nødvendig for å sette Ukraina i stand til å snu krigslykken. Russlands krigstrusler mot land som bistår bør ignoreres i utgangspunktet, selv om situasjonen der og da kan komme til å kreve noe annet.