Jeg forundres over at Frp kommer unna med kritikken. Svære kapitalbehov og høy risiko tilsier at prosjektene ikke ville blitt realisert uten statens deltakelse. Nettopp fordi jordkloden trues av en global klimakatastrofe med potensielt ekstremt negative konsekvenser, oppfatter jeg det som svært positivt at nettopp en søkkrik stat som Norge viser finansierings- og risikovilje i prosjekter som kan bidra til å redusere konsekvensene.
Jeg tror Frps standpunkt reflekterer at en stor andel velgere fremdeles er klimafornektere, men holder det godt skjult fordi de vet at det ikke lenger lønner seg å si det høyt. De Frp-velgerne som innser trusselen, skiter åpenbart i den, og tenker vel at noen tiår til uten statlig innblanding i næringslivet vil kunne gjøre Norge enda rikere i en periode, før det hele bryter sammen. Og hvis verden lykkes med å avverge katastrofen, har i hvert fall ikke Norge bidratt. To velkjente ego-holdninger ligger til grunn for en slik tankegang:
- Skit i verden; leve Norge.
- Vi lar det gå helvete, men på første klasse.
I lys av at utgangspunktet er at enhver er sin egen lykkes smed, er standpunktene ikke overraskende. Enkeltindividet må ha størst mulig frihet og ta minst mulig hensyn til fellesskapet. I næringspolitikken gjenspeiles det i at enkeltbedriftens lønnsomhet der og da alltid skal ha veie tyngst, minst mulig påvirket av ytre forhold, inkludert miljø, klima og globale forpliktelser. Det rimer med at i en meningsmåling fra august 2025 var 76% av Frps velgere motstandere av EU, bare slått av Rødt og SP (kilde Aftenposten). Selvfølgelig må enhver mene hva hen vil om EU. Poenget er at det er nærliggende at resultatet blant annet er påvirket av nevnte holdninger.
Jeg har IKKE høy næringspolitisk kompetanse. Følgende er i hovedsak resultatet av spørsmål stilt til kunstig intelligens (ChatGPT).
Morrow Batteries ASA i Arendal har en låneramme fra Innovasjon Norge på 1,5 mrd kroner, hvorav 400 mill som finansiering og 1,1 mrd på «kommersielle betingelser» med Å Energi (heleid av Statkraft) og Siemens som garantister. I en risikosammenstilling mellom Morrow, svenske Northvolt (konkurs i mars i år), Freyr i Mo i Rana (innstilt) og franske Verkor (under utbygging) vurderes Morrows risiko som høy, men lavere enn de to selskapene som ikke har klart seg. Verkor vurderes å ha middels høy risiko. Prosjektet har grønt lån på mer enn 1,3 mrd € og sterk støtte fra Frankrike og EU.
Statens interesser og medvirkning i havvind ligger på et helt annet nivå. Hittil er Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord åpnet for utbygging, og bare til støtte til første fase av Sørlige Nordsjø II er det satt av 23 mrd kroner, men sterke private investorer er også inne med kjempesummer. ChatGPT angir at «Staten tar mye av risikoen … [og] styrer rammene, men det er de store investorene som faktisk eier, bygger og driver mesteparten av havvindparkene.»
Selvfølgelig er det varierende meninger om hva som er rimelig investeringsrisiko, men vi står foran en klimakatastrofe, som vi både har bidratt til og har sterke formelle og moralske forpliktelser overfor. I lys av Norges finansielle muskler og rolle som ansvarlig nasjon kan jeg ikke se at det er noe som helst grunnlag for den latterliggjøringen og totale avvisningen av prosjektene som særlig Sylvi Listhaug gjør seg til talskvinne for.
Jeg oppfatter det først og fremst som en ufin måte å prøve å sanke stemmer på og håper hun blir gjennomskuet.
Tillegg 1: I forbindelse med at Sylvi Listhaug mener at Greta Thunberg skal utvises fra Norge fordi hun deltar i en demonstrasjon utenfor oljeraffineriet Mongstad på Mongstad, skriver Lene Nelvik i Aftenposten 24. august: «Hva er farligst? En ung kvinne som minner oss om vitenskapen, eller et politisk lederskap som lukker øynene for den?»
Tillegg 2: I et innlegg på altinget.no med henvisninger til Frps partiprogram tegner Truls Gulowsen skremmende bilder av hva Frps mål for fremtids-Norge faktisk innebærer. Vi får håpe bare et lite mindretall av Frps velgere kjenner til målene, for hvis de kjenner dem, er ego-bølgen langt sterkere og mer skremmende enn jeg har sett for meg. Alle som vurderer å stemme Frp, bør lease artikkelen til Gulowsen. — Jeg holder meg til klimadebatten: «Frp argumenterer for lavest mulige internasjonale forpliktelser», skriver Gulowsen og fastslår med følgende sitat fra partiprogrammet at Frp fremdeles er «gjennomsyret av klimafornektere»: «det forskes for lite på naturlige klimaprosesser. Vi vil stimulere til bredere forskning og åpen, kritisk debatt rundt årsaker til, og omfanget av, klimaendringer». For meg er dette alene skummelt nok, og det samlede innlegget forsterker inntrykket mange ganger.