I Aftenposten 2. juni i en kommentar til Kjetil Rolness skriver professor Gisle Selnes bl a: «Det er neppe noen annen mulig slutt på myrderiene enn en fremforhandlet fredsløsning.» Det er eneste måten å forhindre at «enda flere ukrainske og russiske ungdommer blir lemlestet og drept», skriver han, «med […] bruk av kjernefysiske våpen som mulig konsekvens».
Jeg er enig med ham i at standpunktet er legitimt», men han hopper bukk over — bevisst eller styrt av ønsketenkning — at forhandlinger mellom en sterk militærmakt som nekter å forhandle uten å få forhåndsinnfridd alle sine krav, og en militært svakere motpart, ikke kan få et annet utfall enn at den sterkeste parten får sine krav oppfylt. Man kan vise til, som partiet FOR, at det ikke er historisk nytt at nasjoner må underordne seg imperier og avgi territorier, og at det ikke er noen katastrofe om det samme skulle skje i Ukraina. Men for mange av oss strider det mot dype verdier.
Konflikten går nemlig ikke mellom ønske om fred og tro på ukrainsk seier på slagmarken, men i hvilken grad vi kan forsvare moralsk å sitte og se på at en militært sterk nasjon tar seg til rette ved å annektere og fastsette styreform og politikk i en militært svakere stat, utelukkende begrunnet i militær styrke. Det synes både de fleste EU-land og Norge er svært problematisk — både ut fra liberale demokratiske verdier og fordi det er stor usikkerhet om Russlands fremtidige imperialistiske ambisjoner.
Konsekvensen er at et nær samlet Europa ønsker å stå opp for Ukraina. Hittil har det skjedd gjennom stadig økende militær bistand. At dette innledningsvis ble avvist av mange nasjoner, deriblant Norge, er etter min mening irrelevant. Situasjonen har forandret seg, den politiske foranledningen og Russlands ambisjoner er blitt klarere og dermed også frykten for hva en russisk seier på slagmarken kan føre til også for resten av Europa.
Professor Selnes vil kanskje mene at istedenfor militær bistand kan Europa bistå Ukraina i forhandlinger, og USA kan fremdeles spille en sentral rolle. Mitt svar ville vært at alle ville ment som ham hvis det hadde vært realisme i det. Fiona Hill, som var Trumps Russland-rådgiver i hans første periode, tror ifølge Aftenposten 3. juni at “USA til slutt vil vende Ukraina ryggen. Hun mener at ukrainernes håp ligger i at de europeiske landene klarer å stå sammen og øke støtten til ukrainerne.” Uansett hvor kompetent forhandlingsbistand Europa er i stand til å hoste opp, er det for tiden helt urealistisk at Russland vil fire på noe som helst. Og da kan jeg dessverre ikke se at det fins andre realistiske alternativer enn markering av fysisk styrke, altså militær makt. Dette har hittil skjedd gjennom stadig økende forsyning av krigsmateriell uten at det har endret Russlands krigsinnsats eller krav.
Det er likevel verdt å merke seg at da Russland etter invasjonen i februar 2022 innså at forventningen om rask seier på slagmarken ikke ville slå til, renonserte de på de opprinnelig forhandlingskravene som i praksis innebar full kapitulasjon fra Ukraina. Det er vanskelig å se noen annen årsak enn at situasjonen på slagmarken spilte en rolle. I tråd med en viss fremgang gjennom mange måneder, ser det ut som kravene igjen er strammet til. Men poenget er at dersom situasjonen på slagmarken igjen skulle snu, vil også forhandlingsklima endres.
Tyskland, Frankrike og England har signalisert «Boots on the ground and plains in the air», og ingen vet når og hvordan pågående spiral vil ende. I aller verste fall ender det med at Russland tar i bruk atomvåpen. Slik jeg ser det, er det en eventualitet som vi må tørre å anse som helt hypotetisk, selv om Russland truer og fremstår som fullstendig kompromissløs. Nevnte Fiona Hill tror ikke at atomkrig “er den reelle trusselen fra Russland mot Vesten. […] Nå er det en mer hybrid krigføring som gjelder.”
Verken som representanter for verdiene i det liberale demokratiet eller med tanke på å forsvare et fritt Europa også for fremtiden, kan vi la Russland diktere resultatet gjennom fiktive fredsforhandlinger.
2 thoughts on “Fredsforhandlinger om Ukrainas skjebne? Tja …”
Hei Georg,
grattis med nettside!
Du skriver klokt og reflektert som vanlig.
Siden du har satt inn et kommetarfelt her, tillater jeg meg å poste en liten refleksjon til dette innlegget.
Hvordan Europa nå skal agere på og håndtere «Casus Ukraina» knytter seg til spørsmål som tangerer både moral og konsekvens (eller «risiko» om du vil). Du er i innlegget ditt innom begge deler. Særlig når det gjelder det siste – konsekvens/risiko – så synes jeg tidl. forsvarssjef Sverre (ikke Glenn) Diesen har løftet frem noen interessante poenger som jeg skal forsøke å oppsummere her, litt etter husken, og også med islett av noen egne refleksjoner.
De som nå aggiterer sterkest for fredslinjen argumenterer stort sett over to akser. Det handler om at fortsatt krigføring vil medføre: (i) mer død og fordervelse (på begge sider) og (ii) risiko for ytterligere eskalering. Når det gjelder (ii) blir særlig risikoen for bruk av atomvåpen trukket frem. Hvorvidt det siste utgjør en reell trussel er det vel vrient å konkludere sikkert på, men Sverre Diesen m. fl. holder det i alle fall som svært usannsynlig p.t. Du er ogås inne på det her.
Det Sverre Diesen uansett gjør et poeng av, uavhengig av hvor stor og reel eskaleringstrusselen måtte være, er at de som nå aggiterer for fred synes å overse det faktum at også fredslinjen, foruten med håp om umiddelbart opphør av krigshandlingene, også kan komme med konsekvenser av den uhyggelige sorten.
Hva er så de sansynlige konsekvensene av å inngå en fredsavtale p.t. (og tilkjenne Putin en de facto seier(?))? De som ønsker seg fredslinjen peker med patos på at Ukraina (og Russland) vil spares for ytterligere tap og skade . Synspunktet kan jo naturligvis ha noe for seg, i alle fall i en kortere periode, men hva med på lengre sikt? Hvilken risiko løper, ikke bare Ukraina, men andre land innenfor den sfæren Russland mener å ha en eller annen «legitim» innflytelse i? Det er ingen garantier/holdepunkter for at Putins imperialistiske ambisjoner stanser et eller annet sted øst i Ukraina og at han nå vil akseptere en ny rød linje i Europa?
For å runde av: Som Sverre Diesen e.m.m. Korrekt påpeker, har alle valg vi tar nå til felles at de kommer med ulike og til dels uoversiktelige konsekvenser og risikoer. Disse beveger seg over flere akser og trekker i ulike retninger. Mye er uvisst, men p.t. er både han, og andre fagfolk, mer bekymret for konsekvensene av fred på Putins premisser enn faren for ukontrollert eksalering av krigføringen.
Hva kan man trekke ut av dette? Jeg mener i alle fall at vi rett og slett må orke å tenke lengre enn de umiddelbare virkningene av fred her og nå. Og nettopp der finner du min fremste innsigelse mot de som nå argumenterer hardest for fredslinjen. Dernest har du, som du også klokelig påpeker, de moralske innsigelsene…
Mikkel
Som det vel fremgår, er jeg enig med Mikkel og Sverre Diesen (man må skille klart mellom de to Diesen’ene). Et annen mulig utvikling er vel at motstanden blant jevne russere (Oleg’er og Tanya’er) etter hvert blir så massiv at Putin ryker i en intern prosess. Det er å håpe!