EU-debatten seiler opp igjen. Med uttalelsen «Hvis ja-siden ønsker seg et tredje nei, er det bare å reise debatten», gir Nei til EU-leder Einar Frogner uttrykk for å være trygg på resultatet. Jeg tror han bagatelliserer at en ny EU-debatt kan føre til store endringer.
I Hedda Aaslands innlegg «Vi er ja-sidens største problem» i Dagsavisen 29. januar henviser «vi» til befolkningen under 30 år. Bare en drøy fjerdedel er positive til EU-medlemskap. Selv tilhører hun det skeptiske flertallet. Samtidig erkjenner hun at nei-sidens argumenter ofte er dårlige og først og fremst bygger på følelser og vanetenkning. Fakta og fornuft kjemper ofte en ujevn kamp mot begge, men ikke en umulig kamp.
Jeg mener Aasland overdriver Norges ‘annerledeshet’. I en kommende debatt bør ja-siden fremheve at Norge i EU-perspektiv slett ikke er så annerledes. Aasland kommer meg kanskje litt i møte når hun skriver at «det mest slående med EU-skepsisen blant unge er ikke hvor bastant den er, men hvor raskt den går tom for ordentlige begrunnelser.»
Personer under 30 har «blikket konstant […] rettet innover, mot egen trygghet, fremtid og økonomi», skriver Aasland. Jeg tror ikke dette kan begrenses til én aldersgruppe. Ofte betrakter vi samfunnets goder eller mangler som utslag av nasjonal politikk, mens hvis vi hever blikket, kan bildet bli et annet.
En viktig årsak til Norges suksesshistorie ligger i vår sterke økonomi, men de prinsipielle debattene om blant annet skolepolitikk, arbeidslivspolitikk, sosialpolitikk og skattepolitikk skiller seg ikke ut i europeisk sammenheng. Konkrete eksempler er debattene om begrensning av makten til tech-giganter og sosiale medier, vanskelighetene med å komme inn på boligmarkedet, fattigdom, formue- og arveskatt, arbeidsledighet kombinert med mangel på kvalifisert arbeidskraft, et mangfold av problemer i skolesektoren, innvandring med integreringsproblemer og økning av stressbetinget helsesvikt og uførhet.
Samtidig fremmer alle EU-land nasjonale økonomiske, kulturelle og strukturelle interesser, noe unionens idégrunnlag, oppbygging og regelverk legger opp til. Det påstås ofte at Norge er flinkest i klassen til å følge opp de EU-direktivene vi har sluttet oss til. Jeg vet ikke hvor ’sant’ det er, men så lenge andre land ofte er mindre flinke, innebærer det uansett at det er åpent for tilpasninger og justeringer for enkeltland.
Jeg er enig med Aasland i at «vi overvurderer risikoen ved det ukjente, og undervurderer risikoen med å fortsette som før.» Jeg tror risikovurderingene vil bli mer treffsikre hvis vi innser at «det ukjente» (les EU) ikke er så forskjellig fra oss som vi ofte tror.
Et av Aaslands ankepunkter til EU-medlemskap er skepsis «til å binde Norge tettere til et politisk prosjekt der den ideologiske utviklingen i økende grad går i motsatt retning av den norske sosialdemokratiske konsensusen.» Jeg er uenig i påstanden. Selv om vårt Frp ligger lengre ned på høyrekurven enn Le Pen, Wilders og AfD, som hun henviser til, snakker vi på viktige felt mer om grader enn om fundamentale motsetninger. I Frankrike, Nederland og Tyskland er motkreftene mot høyrepopulismen sterke. I Norge har Frp en oppslutning på 25%.
Forskjeller? Ja da! Men jeg synes det er vanskelig å se fundamentale forskjeller som gjør EU-medlemskap risikabelt med tanke på å bevare norske demokratiske tradisjoner. Tvert imot vil jeg hevde at ingen annen nasjon eller organisasjon kjemper så seriøst for det liberale demokratiet som EU. Norge bidrar og markerer gjerne sitt demokratiske sinnelag, men har svært begrenset (hvis noen) påvirkningskraft alene.
«Hvor mye tør vi å sette framtida vår på EU?» spør Aasland og beskriver EU som «27 land som slenger alle ønskene sine i ei kjøttkvern i håp om å komme til en enighet, men ender med å enes om kun én ting: At ingen egentlig noensinne blir helt fornøyde med kompromissene som må inngås.» Tja … I liberale demokratier er kompromisser politikkens vesen. Hvis noen blir helt fornøyd med et resultat etter en politisk prosess om et komplekst tema, lukter det kupp eller korrupsjon.
Jo bredere sammensatt et beslutningsorgan er, desto vanskeligere vil det være å komme frem til et balansert kompromiss, og desto oftere vil det forekomme at noen fraksjoner føler seg overhørt og overkjørt. Slik sett innebærer EU-medlemskap en risiko. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at medlemskap kan slå ugunstig ut på visse konkrete områder, men en avtale mellom likeverdige parter innebærer alltid gi og ta; de som taper i noen situasjoner, vinner i andre. Og det må ikke undervurderes at også nasjonal politikk og kultur blomstrer i de 27 medlemslandene.
«Därför har Europa så svårt att tala med en röst»
… er overskriften på en artikkel av Lisbeth Aggestam i Svenska Dagbladet 25. januar. Aggestam er Dosent i statsvitenskap, ved Centrum för Europaforskning ved Göteborgs universitet. Hun problematiserer at samtidig som en mer ustabil verdenssituasjon skaper behov for et klarere og mer konsentrert EU-lederskap, er EU konstruert nettopp for å forhindre den maktkonsentrasjonen som situasjonen etterspør. Selv om EU er en union i navnet, er det også en åpnere arena med selvstendige aktører. EUs politiske struktur er dypt forankret i en idé om europeisk lederskap som et uttalt ikke-hegemonisk prosjekt, skriver Aggestam:
Det er vanskelig å finne et mer betryggende argument mot at EU-medlemskap vil føre til tap av selvråderett. Ingen isolert aktør i systemet skal kunne dominere helheten. Dette har vært spesielt viktig for små og mellomstore medlemsland, skriver Aggestam:
«Två världskrig, sprungna ur konkurrerande stormaktsambitioner och nationalistisk mobilisering, skapade en djup skepsis mot starkt centraliserat ledarskap. Hegemoni – vare sig den var fransk, tysk eller brittisk – uppfattades som ett existentiellt hot mot fred och stabilitet. Den europeiska integrationsprocessen utformades därför inte som ett nytt maktcentrum, utan som ett system för att tämja makt genom institutioner, regler och ömsesidigt [gjensidig] beroende.»
Hun peker likevel på at spenningen mellom legitimitet og effektivitet har økt i takt med økende konfliktnivå i verden utenfor EU. Kommisjonen under Ursula von der Leyens ledelse har overtatt myndighet på områder som tidligere var nasjonalt ansvar. Utfordringen ligger i å finne balansen mellom legitimitet og effektivitet, og Aggestam er optimist:
«Ledarskap i EU kommer sannolikt även framöver att vara situationsbundet, flernivåbaserat och ofta fragmenterat. I vissa sammanhang kommer institutionerna att spela huvudrollen, i andra de stora medlemsstaterna, och i åter andra tillfälliga koalitioner av villiga. Detta kan framstå som rörigt och otillfredsställande, men det speglar Europas politiska pluralism.»
Selv om nei-siden fremdeles har et klart flertall på meningsmålingene, antar jeg at hvis man isteden spurte: «Mener du at behovet for samarbeid i Europa har økt de siste årene?», vil et stort flertall svare ja. Hvis man så spurte: «Er det viktig at Norge står opp for det liberale demokratiet?», tror jeg på et rungende ja også der. Så kunne man fulgt opp med: «Det finnes tydelige antidemokratiske krefter både her til lands og i EUs medlemsland, men mener du det finnes andre sammenslutninger av nasjoner som verner om demokrati, står opp mot autoritær utvikling, bremser sammenblandingen av kapital og politisk makt og forsvarer små og mellomstore demokratier like sterkt og effektivt som EU?» Spørsmålet er ikke om man mener at EUs innsats er ideell eller tilstrekkelig, men om det fins noe som er bedre. Jeg kan ikke se at svaret kan bli annet enn et svært klart nei. Dermed kan jeg heller ikke se noe bedre alternativ for Norge enn å delta i samarbeidet og bidra aktivt til bedre måloppnåelse.
Jeg er ikke blind for isolerte negative økonomiske konsekvenser av et EU-medlemskap, men det er grunn til å peke på artikkelen «Han har forstått noe om Europa som Trump ikke har» i Aftenposten 29. januar. Det dreier seg om en av verdens mest anerkjente økonomer, Paul Krugman, som fikk nobelprisen i økonomi i 2008 og som mener at Donald Trump lyver(!) om tilstanden til europeisk økonomi. Det går godt i EU, hevder han, selv om det også finnes problemer.
Med utgangspunkt i at Norges annerledeshet er langt mindre enn mange tror og at EUs regelverk og struktur har til hensikt å forhindre at EUs enkeltorganer og de største medlemslandene får uforholdsmessig stor makt, kan jeg ikke forstå at det finnes motargumenter som trumfer fordelene ved et fullt medlemskap.