Denne teksten er en oppfølger til mitt innlegg fra 23. november, hvor jeg blant annet viser til en NUPI-rapport som etterlyser mer penger og våpen til Ukraina og kraftigere sanksjoner overfor Russland.
Siden forrige innlegg har diplomatiet jobbet på spreng uten at utallige engasjerte journalister har fått tak i detaljert innhold i Trumps opprinnelige 28-punkters-fredsplan og Europas 19-punkters motforslag. Steve Witkoff og Jared Kushner har returnert fra (såkalte) forhandlinger i Moskva, som (naturligvis) var resultatløse. Umiddelbart før møtet uttalte Putin i «uvanlig aggressivt tonelag» at hvis Europa ønsker krig, er Russland rede til å slåss. Deretter mottok han Witkoff og Kushner med overstrømmende smil og vennlighet.
Fra russisk hold har Putins rådgiver Juri Usjakov bekreftet at møtet endte uten resultat. Han skal ha uttalt at Putin «ikke la skjul på vår kritiske, ja vår til og med negative holdning til en rekke av forslagene» (Dagsavisen 4. desember). Tatiana Stanovaya ved tankesmien Carnegie Russia and Eurasia har skrevet på X at det «var aldri en reell mulighet … Dette var ikke noe forhandlingsmøte, ettersom Putin ikke er villig til å forhandle om sine hovedkrav.»
Under hele prosessen har media flommet over av spekulasjoner om hva som kan komme ut av noe som man altså egentlig knapt har innsikt i. Her er jeg tilbake til innlegget fra 23. november, og jeg spør meg selv:
Hva er det egentlig vi holder på med? ‘Alle’ MÅ jo nå ha gjennomskuet Putins taktikk:
- Han utnytter Trumps velvilje og skrudde personlighet for alt det er verdt.
- Han frister med avtaler og samarbeid som Trump ønsker seg.
- For å holde den sykelig selvopptatte Trump varm, gir han ham gjerne æren for en fredsavtale så lenge han selv får det som han vil.
- Han utnytter at Europa åpenbart er villig til å gå svært langt for å unngå å skade sin relasjon til USA.
- Han overdriver Russlands suksess på slagmarken for å gi inntrykk av seieren i praksis allerede er Russlands, for dermed å svekke Europas motivasjon for fortsatt støtte til Ukraina.
- Han overdriver Russlands slagkraft i truende og aggressivt ordelag for å gi inntrykk av at Russland ikke vil nøle med å krige mot hele resten av Europa.
- Han bruker Trumps støtte (lefling?) i en treneringsprosess som holder Europa på avstand samtidig som Russland får anledning til å ruste opp.
Og imens begrenser Europa seg til å snakke om mer penger og mer våpen til Ukraina og kraftigere sanksjoner overfor Russland for å tvinge dem til forhandlingsbordet.
I dag har jeg enda mindre tro enn 23. november på realismen i en slik løsning. Og fremdeles tror jeg dessverre at hvis vi skal lykkes med å forhindre at Ukraina i løpet av noen år ender opp som et russisk lydrike, og derigjennom bidra til å opprettholde et demokratisk Europa, må vi tørre å ta risikoen forbundet med å gjøre alvor av Planes in the air and boots on the ground.
Om Putin aldri så mye hevder at europeiske soldater på ukrainsk jord vil bli sett på som en krigserklæring, tror jeg vi må ta sjansen på at han bak truslene vet at en krig mot Europa vil koste svært mye mer enn det vil smake. Vi må våge å tro at ord ikke vil bli omgjort til handling. Derfor ligger kanskje løsningen i en selvoppnevnt sikkerhetsstyrke fra de såkalt velvillige landene. I samarbeid med ukrainske soldater skal den ha som oppgave å sikre dagens frontlinje ved å slå tilbake eventuelle russiske forsøk på å fortsette å skyve den vestover, men med en ubrytelig garanti om ikke å erobre en eneste kvadratcentimeter av allerede russisk-okkupert område. Målet og det klare budskapet til Moskva må være:
Nå SKAL dere til et forhandlingsbord der likeverdige parter skal diskutere seg frem til et endelig resultat!
Men hva vil i så fall USA foreta seg? Og Kina? Og hva med Nord-Korea vil noen kanskje legge til. Svarene er naturligvis ikke gitt. Men selv om USA så lenge Trump sitter ved roret, sannsynligvis vil fordømme en slik løsning i sterke ordelag, øke noen tollsatser og iverksette noen eksport- og importrestriksjoner, så ser jeg helt bort fra at Russland vil få aktiv støtte fra USA. Slik jeg har forstått Kinas offisielle holdning, er det også helt usannsynlig at de vil involvere seg direkte.
Jeg gjentar fra november at innspillet mitt kanskje er både urealistisk og upassende. Noen vil ganske sikkert finne det grovt provoserende, uetisk og forkastelig. Jeg tror likevel det er nødvendig å få det på bordet og ha det med i alternative fremtidsscenarier. Og så får vi håpe det ikke blir nødvendig å sette det ut i livet.
Men med dagens innsats taper både Ukraina og resten av Europa i det lange løp.
2 thoughts on “Er Europas holdninger og handlinger i Ukrainakrigen tilstrekkelige og hensiktsmessige lenger?”
Å utplassere NATO soldater (Europeiske) langs frontlinjen i Ukraina er risikofylt med tanke på russisk reaksjon men vi kan jo ikke fortsette slik som nå med nærmest stillingskrig og svære tap av unge liv. Skulle Europa (det er mange land og meninger) enes om utplassering vil det ta lang tid å gjennomføre og det vil komme sterke reaksjoner og trusler fra Russland, og hva sier USA? Får Europa lov? NATO (Europa) lar USA holde på med “fredsforhandlinger” uten reel deltagelse fra “oss”. Det er jo noe europeisk samarbeid om krigen igang, meningsutvekslinger og opprustning, men ikke samtaler mellom europeiske og russiske ledere.
I Aftenposten i dag skriver en general at mange eksperter mener at Russland ruster opp slik at de om få år kan “teste NATO”. Medvedev og Putin truer jevnlig Europa med krig. Putin har sagt “Vi kan jo ikke slåss mot NATO”. NATO har betydelig større slagkraft, men det er med USA på laget. Og med uforutsigbar amerikansk ledelse er det usikkert hvordan de vil stille seg til europeisk militær utplassering i Ukraina.
Vi får vel tro at russlands invajson er begrunnet i ledelsens mål om å redde Ukraina (og sannsynligvis helst hele tidligere Sovjetunionen) fra vestlig moralsk forfall og tap av tradisjoner. Ellers ser jeg bare målet: mer makt.
Jeg kan ikke fatte at det ikke er mulig for fornuftige europeiske politikere å snakke med Putin og hans ledere om at Europa ikke er en trussel, at Russland og russere kan få leve slik de vil. At okkupasjon av ett (el flere) land der motstanden er enorm ikke kan lykkes på sikt,
Jeg slutter meg til Gunnars undring over at europeiske ledere ikke greier å samle seg om et budskap til Putin om at Europa ikke er en trussel for Russland. Men om de nå skulle greie å få avlevert et slikt budskap, frykter jeg at det uansett ikke går hjem hos Putin. Europa og Vesten er for ham en trussel med eller uten våpen. Og kanskje er det Europa uten våpen han frykter mest, nemlig smitteeffekten fra våre demokratier med bl.a. individuelle friheter, rettssikkerhet og politisk makt tuftet på frie valg. Tenk om borgerne i Russland og i andre land som ligger innenfor Russlands interessesfære skulle vende seg mot Europa og Vesten. Det ville være krise for Putin og hans likesinnede. Derfor ser de seg nødt til å ta ondet ved roten. Det gjør de ved å undertrykke egen befolkning og føre en aggressiv holdning overfor Europa og Vesten. Og hvordan skal Europa og Vesten møte denne holdningen og de krigshandlinger vi er vitne til? Det ser dessverre ut til at hardt mot hardt kanskje er det eneste som nytter. Det betyr i så fall «planes in the air and boots on the ground» som Georg skriver i sine artikler.