Er det  egentlig viktig å identifisere en norsk enhetskultur (norskhet)?

Hva er tema?

Slik jeg ser det, består tema av følgende delspørsmål.

1. Finnes det en særegen norsk felleskultur (norskhet) som er nødvendig for både å føle seg og kunne anses som ‘helt norsk’?
2. Er det i så fall mulig å beskrive innholdet i norskhet?
3. Er en norskhet nødvendig for å bevare Norge som et samlet folk med overordnet lojalitet til nasjonen?
4. Trues i så fall Norge som folk og kultur av at andelen ‘ikke norske nok’ er blitt for høy?

Toje selv hevder at teksten stiller spørsmål. I så fall kan en samleversjon lyde omtrent slik: 

• Hva betyr en felles kultur for en nasjons livskraft og overlevelsesevne?

De kritiske stemmene ser innlegget mer som påstander som i en samleversjon kan lyde omtrent slik:

• Det finnes (eller fantes?) en felles norsk kultur som forsvinner mellom fingrene på oss som følge av innvandring. Konsekvensene er svært alvorlige for norsk selvforståelse (norskhet) og lojalitet til nasjonen Norge og for samfunnets funksjon og overlevelsesevne.

Nedenfor har jeg delt fremstillingen i to; først en kortversjon med konklusjoner og deretter en langversjon der jeg på bakgrunn av Tojes opprinnelige tekst og 22 etterfølgende debattinnlegg, hvorav 4 er tilsvar fra Toje, resonnerer meg frem til og forsøker å begrunne egne standpunkter og konklusjoner.

Kortversjon og konklusjoner

• Jeg slutter meg til de mange kommentatorene som har påpekt at det ofte er vanskelig å skjønne hva Toje vil formidle eller utfordre oss på. Jeg synes hans tilsvar i liten grad oppklarer.
• Hvis Toje mener å fortelle oss at mye av vår (Norges) håndtering av innvandring gjennom drøyt 50 år har oversett at store kulturforskjeller fører til problemer, konflikter og identitetsutfordringer, slår han inn åpne dører. Slik jeg ser det, er det i dag stor oppmerksomhet og åpenhet rundt dette.
• Toje frykter den norske kulturens død, men klarer ikke å konkretisere hva som er verst at blir borte og hva som er viktigst å bevare.
• Toje gjør Norges utfordringer til et nasjonalt fenomen og problem og overser at Norge er dypt integrert i en overnasjonal kulturutvikling. Kanskje det Toje dypest sett etterlyser, er et så godt som felles anliggende i Europa, nemlig beskyttelse av det liberale demokratiet. Slik sett er herværende debatt delvis en avsporing.
• Samtidig mangler det en analyse av forholdet mellom betydningen av lokal og nasjonal kultur der jeg tror at Toje overvurderer den nasjonale.
• Å bli norsk — norskhet — krever en viss basalkunnskap og tilpasning, men norskhet er først og fremst noe som må komme innefra uten klare krav til konkrete ferdigheter eller holdninger. Et dyptfølt «Nå er jeg norsk» er det sikreste tegnet på norskhet

Langversjon med resonnementer og begrunnelser

I et av sine tilsvar sent i debatten skriver Toje at han siden 2010 har «forsøkt å analysere utviklingen som nå fører til den liberale verdensordens pågående sammenbrudd.» Jeg oppfatter dette som Tojes egentlige tema. I så fall må det først drøftes om det faktisk pågår et sammenbrudd av den liberale verdensorden og i neste instans i hvilken grad innvandring i så fall er årsak til sammenbruddet. 

Dette perspektivet blir i liten grad løftet eksplisitt frem i debatten, som først og fremst dreier seg om innholdet i norskhet og ikke om hva et påstått innvandringsforårsaket forfall av norskheten innebærer for det liberale demokratiets overlevelse.

 Jeg knytter i det følgende først og fremst an til det som kommer frem i debattinnleggene, men det liberale demokratiets overlevelsesevne ligger likevel under i mitt forsøk på en analyse. 

Kulturdød eller klulturutvikling

«Enhetskulturen har snart gått tapt», skriver Toje og viser til at mer enn 20 prosent av befolkningen i Norge har innvandrerbakgrunn. I Dagsavisen 3. januar mistenker Cornelia Kristiansen at Toje egentlig henviser til innvandrere fra ikke-vestlige land og påpeker at det i så fall er snakk om under ti prosent av befolkningen. Jeg slutter meg til Kristiansens mistanke. I så fall er Tojes prosentangivelse et stygt feilskjær fordi det har kraft til å generere ufortjent støtte fra mindre kunnskapsrike lesere.

«En kultur som våger å fornye seg uten å miste seg selv, dør ikke. […] Nasjoner overlever når de finner rytmen mellom bevaring og brudd» (min utheving), skriver Toje. I et tilsvar i Aftenposten 1. januar til flere kritiske innlegg poengterer han at Norge er «et historisk og sosialt fellesskap som må bæres, læres og fornyes» (min utheving).Det er lett å slutte seg til utsagnene, men problematisk at det i tekstene for øvrig er vanskelig å finne åpning for den fornyelsen han betegner som viktig.

Selv om innvandringspolitikken delvis har vært preget av naivitet, skylapper og politisk korrekt entusiasme, er det i dag liten uenighet om at ukontrollert innvandring med ghettodannelser og isolerte subkulturer skaper betydelige problemer. Men innvandring har både negative og positive sider avhengig av både innvandrerne og mottakssamfunnet. Jeg finner ingen åpning hos Toje for at etnisk mangfold også kan bidra til positiv fornying. Det vil naturligvis være delte meninger om hvor balansen mellom bevaring og brudd bør gå, men det er vanskelig å se at Toje åpner for brudd i det hele tatt, selv om han sier det.

Hva innebærer det å «være norsk i kulturell forstand»?

I tilsvaret 1. januar skriver Toje at han ikke sikter til «innsatsvilje, moral eller menneskeverd, men til kjennskap til felles referanser, institusjoner og normer.» Men hvilke referanser, institusjoner og normer snakker han om? Det er ikke kontroversielt at det finnes et eller annet vanskelig definerbart ‘kjernenasjonalt’, for eksempel kjerneitaliensk og kjernebritisk (det siste overlegent beskrevet og illustrert av Goscinny og Uderzo i «Asterix hos britene»). Men det glipper gjerne hvis vi prøver å beskrive hva kjernen faktisk består av, uten at det nødvendigvis betyr at den ikke finnes på et eller annet vis.

Simen Sandelien (Aftenposten 5. januar) mener at «Toje viser kjærlighet til verdiene, språket, kulturen og tradisjonene som har preget Norge. […] Det han setter ord på, er at prosessene som bryter ned alt det han er glad i, nå har kommet langt». Men er det gitt at Toje, Sandelien og jeg deler verdiknippe og er glade i det samme bare fordi vi alle er etnisk norske?

Torbjørn Røe Isaksen hevder i Aftenposten 11. januar at rettighetstenkningen i debatten om hva kultur er, går glipp av «… en felles identitet – de små og store tingene, fra dugnad til 17. mai, som former hvem vi er og hvordan vi ser på oss selv. […] Dette er ikke en ‘metafysisk sone'[…], men helt konkrete realiteter.» Mange vil nok intuitivt slutte seg til dette, men jeg lurer på hvor det konkrete er. Hvis metafysikk befatter seg med det som er bortenfor det vi kan observere direkte, er norskhet i stor grad metafysisk!

I et innlegg i Aftenposten 31. desember slår innvandrer og fastlege Mozzi Marvati fast at han etter Tojes logikk er «et symptom på Norges forfall». Mens Toje forsøker å gjøre norskhet til en uoppnåelig terskel, er det i realiteten en prosess, skriver han. 

Når Toje beskriver norskhet som kultur som «kan endre seg uten å miste seg selv» åpner han i prinsippet for at Marvati kan bli ‘norsk nok’, men teksten for øvrig gir majoritetsbefolkningen et slags monopol på å definere terskelen. Så lenge Toje ikke kan gi norskhet et mer konkret innhold, må man faktisk være etnisk norsk for å besitte sikker norskhet. Toje bekrefter dette når han betegner Marvatis innlegg som «selvgratulerende skivebom» og begrunner det med at «En svale gjør ingen sommer — heller ikke 30 år som fastlege». Han ser åpenbart ikke at de 30 årene som fastlege ikke er poenget, men et eksempel fra eget liv som viser at Tojes perspektiv ikke holder. Toje hevder at hans analyse ikke handlet om Marvati, men det er jo nettopp det den gjør, for den handler også om Marvati. «Jeg valgte Norge … språket, utdannelsen og ansvaret. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville», skriver han. «Hvis Norge er en […] idé — om frihet, likeverd og dugnad — da er jeg så norsk som det går an å bli.»

Jeg følger Marvati i at Tojes fremstilling innebærer at det alltid er mulig å hevde at en innvandrer ikke er norsk nok. Man kan gjerne mene at det er et greit standpunkt, men det er veldig lite konstruktivt og åpner ikke for den dynamikken Toje angir at norskhet bør ha.  

I Aftenposten på julaften skriver Mustafa Can at språk, tradisjoner og sosiale normer handler om «hvordan vi lever sammen, der mennesker kan bli del av fellesskapet gjennom deltagelse, ansvar og rettigheter». Selvfølgelig er økende mangfold utfordrende i samfunn som lenge har vært vant til at borgerne stort sett har samme kultur. Men mangfoldspolitikk dreier seg om «å bygge kulturoverskridende solidaritet» gjennom å tilpasse institusjoner og skape tillit, skriver Can. Jeg forstår det som Toje avviser Cans perspektiv. Problemet er at jeg ikke skjønner begrunnelsen, et problem det ser ut som jeg deler med mange andre. I så fall er det ikke bare jeg som har et problem, men også Toje.

Har den norske enhetskulturen noengang vært hel? spør Noor Jdid i Aftenposten 7. januar og viser til og ekskluderingen av samer, tatere, romer og jøder, og også kvinner og skeive. For egen del vil jeg legge til hvordan nordlendinger ble diskriminert på Østlandet for noen tiår siden, formodentlig fordi de de ble ansett å mangle det ‘stoffet’ som skulle til for å sikre norskhet. 

Det er nettopp «gjennom utvidelser av hvem som regnes som ‘vi’, at demokratiet er blitt styrket», skriver Jdid. «Spørsmålet er derfor ikke om Norge skal ha en enhetskultur. Spørsmålet er hvem som får være med på å definere den – og på hvilke premisser.»

For meg dreier det seg om at majoriteten — de som sitter med definisjonsmakten — i stor grad styrer hvem som til enhver tid er ‘innafor’ og ‘utafor’. Er grunnholdningen at innvandrere vanskelig kan bli norske nok for enhetskulturen, og at enhetskulturen heller ikke tåler særlig endring, er det den definerende majoriteten som er hovedhindringen for vellykket integrering. Kanskje noe av debatten egentlig bunner i at Toje etterlyser (savner?) en majoritetskultur som lar seg definere klarere? Kritikken tyder på at mange i så fall ikke ser på dette som særlig nødvendig.

Et tilgrensende tema som også er kommentert av flere debattdeltakere, er forholdet mellom lokal og nasjonal kultur. I Dagsavisen 3. januar viser Cornelia Kristiansen til at Toje i et innlegg skriver at lokal tilhørighet ikke er relevant. Det gir ikke mening å  behandle nasjonal kultur som noe helt annet enn lokalkultur, mener Kristiansen, og følger opp med at selv om det norske er en viktig del av identiteten hennes, er lokal tilhørighet sterkere. Uttrykket «Skit i Norge, leve Toten!» gir henne mye rett. Poenget i denne sammenhengen er at innholdet i tilhørighet — både selvfølt og sett utenfra — ikke lar seg beskrive med ord, men likevel er høyst relevant i spørsmålet om nasjonal kultur. 

Skyldes endringer i felleskulturen først og fremst innvandring?

Ifølge Paul Buvarp i Aftenposten 23. desember er det ikke innvandring, men teknologiutvikling og et kapitalstyrt globalt medisystem som bryter ned det som kan kalles norskhet. Han får støtte av Mustafa Can i et innlegg 1. januar. Er det i det hele tatt mulig å opprettholde et nasjonalt ‘vi’ innenfor dagens informasjonsarkitektur? spør Buvarp. Jeg forstår det som Toje delvis tar til seg Buvarps innvending. Det gjør det litt vanskelig for meg å forstå den avgjørende vekten Toje synes å legge på innvandring.

Tojes forsøk på å (bort)forklare tekstens uklarheter og sprik fungerer dårlig

I et innlegg i Aftenposten 1. januar hevder Mustafa Can at Toje endrer perspektiver og påstander underveis i debatten. «Ladede formuleringer byttes mot nøytrale ord …» Jeg er enig i  betraktningen. Tojes oppklaringer (i den grad jeg forstår dem) rimer ofte dårlig med den opprinnelige teksten og kan fremstå mer som unnamanøvrering eller bortforklaring.

I et tilsvar i Aftenposten 7. januar skriver Toje at forvirringen rundt hva han egentlig mener, skyldes «en vedvarende sammenblanding av to forskjellige øvelser: å beskrive verden slik den er, og å si hvordan man ønsker at den burde være.» Det er mulig det er noe i det, men jeg får ikke tak i noen analyse verken av hvordan verden etter Tojes syn er, eller hvordan den bør være. 

Han skriver videre at verdenssituasjonen ikke blir lysere av å forveksle analyse med agitasjon og realisme med råskap. Jeg tror han med det vil understreke at hans analyser er realistiske, men så lenge jeg er usikker på om jeg forstår dem, i den grad jeg finner dem, er det ikke lett å forholde seg til påstanden.

I Aftenposten 10. januar kaller Frank Rossavik Toje for «Ridder av det ulne ord» og viser til et intervju der Toje ble spurt hvorfor han ikke velger et enkelt og tydelig språk fremfor å drukne teksten i fremmedord og fagterminologi. Toje skal ha svart at han må være «jævlig forsiktig» av frykt for ekstremt injurierende leserinnlegg og kansellering. Det er vanskelig å ta dette på alvor i lys av Tojes omfattende aktivitet i en rekke tidsskrifter og medier med forskjellige forankringer. Han er en av våre mest aktive rikssynsere og er nestleder i Nobelkomiteen. Som flere debattanter har påpekt, lukter det mer av hårsårhet og manglende evne til å tåle motforestillinger. Rossavik kommenterer det slik: «I egne øyne er Toje nemlig en kjølig realist, mens hans kritikere er emosjonelle.»

I et innlegg i Aftenposten 6. januar refererer Halvor Hegtun til tidligere uttalelser fra Toje som bidrar til uklarhet rundt flere av utsagnene i nåværende debatt. Noen av dem oppfatter jeg som så påfallende at jeg fristes til å låne et uttrykk fra indianerbøker jeg leste som barn, nemlig å tale med dobbel tunge. Jeg tar likevel for gitt at Toje mener at alle hans uttalelser kan føyes inn i en og samme verdensanskuelse og verdisett. Men så lenge (mange av) leserne hans har problemer med å oppfatte det slik, har han et formidlingsproblem som han bør ta på på alvor heller enn å klage på kansellering og scenenekt.

Er debatten om norskhet en avsporende nasjonalisering av en mye viktigere overordnet debatt?

Hegtun viser til at Toje i et intervju m Wolfgang Wee har uttalt at bevaring av nasjonalstaten er vår tids store konservative prosjekt. Hvis min innledende antakelse er riktig — at det underliggende tema er trusselen mot det liberale demokratiet — bidrar påstanden til å fjerne fokus.

I nåværende verdenssituasjon tror jeg svært mange vil sluytte opp om at det viktigste kulturelementet å stå opp for, er nettopp det liberale demokratiet. Det liberale demokratiet er ikke et særnorsk prosjekt, men noe vi har felles med så godt som hele Europa. Jeg slutter meg til Hegtun i at det for tiden først og fremst er viktig å slå ring om samarbeidet mellom Europas nasjoner. Skal vi lykkes i å bevare de verdiene som i dag fremstår som de viktigste å beskytte, må vi slå ring om samarbeidet istedenfor å fokusere nasjonalt.

Hvis Tojes poeng er at innvandring utgjør hovedtrusselen mot det liberale demokratiet, har han støtte av mange. I analyser fremstår innvandring som viktigste årsak til den illiberale bølgen i Europa. Naiv innvndringspolitikk har opplagt vært drivende, men i dag blir håndtering av innvandring grundig og åpent debattert i hele Europa med et klart mål om at den ikke skal svekke grunnleggende europeiske verdier. 

Heller enn å sutre over norskhetens forfall, bør vi promotere viktigheten av det liberale demokratiet og drøfte innvandring og integrering i lys av det.

Flere kommentatorer har trukket inn Tojes uttalelser om Ukrainakrigen i andre debatter. Toje har kommentert at dette er lite relevant, men det er det faktisk ikke. 

I Aftenposten 6. januar skriver Igor Bondar: «Etter at Russland gikk til sin fullskala invasjon av ukrainsk territorium, ble det klart at det viktigste er nasjonal identitet, uavhengighet og den friheten ukrainerne kjemper for. — De kjemper ikke for presidenten og myndighetene, men for sin rett og sine barns rett til å være ukrainere og til å leve på sitt eget territorium» (mine uthevinger). Er ikke dette nettopp verdier Toje mener vi skal kjempe for i Norge? Har ikke ukrainere like stor rett til nasjonalfølelse som nordmenn? Hvorfor vil ikke Toje da stå opp for det samme i Ukraina? Hva mener han når han kaller krigen en stedfortrederkrig og kritiserer Norges offisielle standpunkt og sterke engasjement?

I sitt innlegg 4. januar peker Kristin Clemet på at «Europa, som noen anser som et svakt og degenerert gamlehjem, står igjen som det kontinentet som forsøker å forsvare og bevare det liberale demokratiet.» Også hun knytter dermed norskhet til en overordnet kultur, og slik jeg oppfatter henne, anser også hun dette som det viktigste å slåss for i dag.

I Dagsavisen 2. januar henviser Eivind Trædal til professor i statsvitenskap Tore Wig som i Morgenbladet har påpekt at «Asle Tojes dommedagsprofetier [har] lite hold i samfunnsforskningen. Tvert imot: ‘Europeiske liberale demokratier er de mest stabile regimene i verden siden den franske revolusjon.» 

I dagens verdenssituasjon er det etter min oppfatning ekstremt viktig å stå opp for det liberale demokratiet med mål om å opprettholde friheten, rettighetene og mindretallsbeskyttelsen som ligger i et liberalt demokrati. Dette er et helt sentralt element i norskhet, men også i nasjonalkulturen til de fleste europeiske land. Skal vi lykkes i å redde det liberale demokratiet, trenger vi forståelse for at utfordringen er overnasjonal, og vi trenger samarbeid, ikke en avsporende, teoretisk debatt om innvandringens påvirkning av nasjonal identitet.

Er det egentlig problematisk at norskhet unndrar seg en klar definisjon?

Det er ingen tvil om at felles erfaringer og plattform fremmer samhold og gruppelojalitet — familie, naboskap, etnisitet, nasjon osv, osv. For felleserfaringer knyttet til Norge og norsk språk, er norskhet et godt begrep. I noen sammenhenger kan norskhet knyttes til konkrete ting som å gå i 17.-mai-tog, å ha en viss minimumskunnskap om 1814, 1905, krigen og Einar Gerhardsen eller å ha et forhold til folkeeventyrene og Jul i Skomakergata. En afghaner eller colombianer på en norsk fest ville følt seg ‘utafor’ hvis disse temaene preget festens dialog. I en slik situasjon er begrepet ‘nasjonalt fellesskap’ relevant. Men at man i gitte situasjoner mangler relevante erfaringer og referanser, innebærer naturligvis ikke ikke at man ikke kan føle seg norsk og være villig til å stå opp for Norge.

Når Kristin Clemet i Aftenposten 4. januar skriver om å ta vare på «det vi oppfatter som rotnorske kulturuttrykk», lurer jeg både på hvem «vi» er og hva som er «rotnorsk». Jeg tviler på at vi ville fått samme svar fra Honningsvåg, Geiranger, Kongsvinger, Otta, Bergen og Oslo. Derfor blir Clemets uttalelse for lettvint.

Bengt Andersen (Aftenposten 2. januar) har forsket på holdninger i sammensatte lokalsamfunn og skriver at det ikke er tvil om at det er «ulike ideer om hvem som er ‘norske’, og hva som regnes som ‘norsk’.» Marta Bivand Erdal (Aftenposten 25. desember) har forsket på hva folk legger i norskhet og påpeker at Toje verken operasjonaliserer norskhet eller viser til empiri når han skriver at svært mange ikke er norske i kulturell forstand. Hennes forskning har vist at norskhet er viktig for innvandrere.

I Aftenposten 10. januar skriver Maryam Iqbal Tahir: «Når det uansett fremstår som at det er majoriteten som bestemmer hvem som kan kalle seg hva, blir det også irrelevant hva minoriteten føler seg som.» 

I et tilsvar til Erdal skriver Toje at hans bruk av «kulturell forstand» viser til kjennskap til språk, institusjoner, normer og felles referanser. Bortsett fra språk, er jeg i tvil om det det er mulig å identifisere et omforent nasjonalt innhold i de øvrige kategoriene. Videre skriver Toje: «Dette er ikke særkrav rettet mot minoriteter, men forutsetninger som også gjelder majoriteten. Integrasjon er ikke et ensidig krav til ‘de andre’, men en gjensidig prosess som forutsetter både deltagelse og institusjonell tydelighet.» Tja … Det høres i utgangspunktet fint ut, men det innebærer at også (svært?) mange etnisk norske mangler det som skal til for å være ‘norske nok’. For meg fremstår Tojes betraktning mer som en teoretisk lek enn et opplysende innspill i en konstruktiv debatt om norskhet.

I sitt siste tilsvar (så langt?) i Aftenposten 14. januar skriver Toje at det avgjørende skillet i debatten går «mellom de som ser fellesskap som et ansvar – og de som tror at mangfold kan erstatte fellesskap.» Jeg tror ikke denne oppstillingen er relevant fordi jeg tror at gruppen som mener at «mangfold kan erstatte fellesskap» i dag er svært begrenset. Spørsmålet jeg tror de aller fleste vil stille seg, er hvordan vi kan skape et samfunn der mangfold kan utvikle og berike oss alle uten at det skapes rom for ghetteodannelser og subkulturer som undergraver de friheter og rettigheter og den beskyttelsen som ligger i et liberalt demokrati. 

Det er sikkert mulig å beskrive en særnorsk versjon av liberalt demokrati, og det er opplagt også mulig å identifisere annet kulturinnhold som er mer eller mindre spesifikt for norskhet. Men intet slikt innhold er så sterkt at fravær av det er et gyldig argument for at personer som ønsker å være norske og føler seg norske, likevel ikke er norske nok. Det er mulig Toje prøver å si noe av det samme når han skriver at spørsmålet ikke er «hvem som har makt til å dele ut identitetsstempler, men hvordan vi sikrer at vi ikke brister hvis og når vi blir satt under press.» Men jeg har vanskeligheter med å finne konsistens i Tojes tekster og få dem til å trekke i samme retning. Og hva mener han i det siste tilsvaret med: «Hvis samtalen om nasjon og tilhørighet skal være konstruktiv, bør mediene også spørre seg om det er formålstjenlig å vekte debatten så skjevt at kun en tåpe ville finne på å ta den på deres flater»? Mener han seg sensurert, kansellert, omgitt av idioter, misforstått og trakassert? Er det en tilslutning til tante Sofies hjertesukk (i Torbjørn Egners Kardemomme by, for å være sikker på at jeg har alle med meg, selv om kjennskap til boken i manges øyne kanskje er en forutsetning for norskhet): 

Hvis bare alle var som jeg – så ville alt bli bra.

Men ingen andre er som meg – å langt i langt ifra.

Slik jeg ser det, må norskhet oppfattes som noe som først og fremst kommer innefra — som resultat av en internaliseringsprosess. Det er lett å peke på elementer som kan bidra til norskhet, men vanskelig å peke på nødvendige elementer og umulig å identifisere tilstrekkelige elementer.

Jeg oppfatter Tojes tekster som uttrykk for at norskhet er en nødvendig betingelse for nasjonen Norges eksistens og at han leter med lys og lykte etter en definisjon og avgrensning av begrepsinnholdet i norskhet. Jeg savner en refleksjon over om det siste er nødvendig — enn si mulig.

Avluttende kommentarer

Hva bidrar egentlig denne debatten til? At den engasjerer bredt, er det ingen tvil om.

Innvandring er et hett tema både politisk og i det offentlige ordskiftet. Gitt det sterke engasjementet, er det neppe til å unngå at noen retninger i debatten kan vise seg å være lite produktive blindspor. Kanskje denne debatten er et slikt tilfelle?

Toje har selv kommentert at kritikerne advarer mot ekskludering, rangering og mistenkeliggjøring, men deler ikke bekymringen. Men hvis den måten Toje fremstiller og drøfter samfunnets «sammenbindende krefter» på, vanskeliggjør den kulturintegrasjonen og tilhørighetsfølelsen som han etterlyser, treffer han i hvert fall ikke blink!

For meg har Tojes opprinnelige kronikk og etterfølgende 22 innlegg klargjort at den dype opplevelsen av tilhørighet som det er vanskelig å beskrive med ord, først og fremst finnes inni oss og går i en rekke forskjellige retninger. Kanskje det finnes noen nødvendige betingelser for å oppnå følelse av nasjonal tilhørighet, men disse unndrar seg i stor grad konkret beskrivelse og avgrensning. 

Fremfor å bruke uendeligheter med tid på å analysere norskhet, slik jeg har gjort i denne betenkningen, burde vi, inkludert meg selv, bruke kreftene på å promotere det liberale demokratiets betydning for trivsel, samarbeid, fremskritt og fred. Lykkes vi med det, tror jeg ikke vi trenger en tung, teoretisk debatt om norskhet.