I teksten argumenterer jeg for at et mer dynamisk og fleksibelt arbeidsliv vil gi bedre utnyttelse av dagens u-utnyttede arbeidskraft. Det vil kreve nye rammebetingelser for arbeidslivet og nytt syn på og nye regler for inntektssikring.
Man trenger ikke å være ‘syk’ for å falle utenfor arbeidslivet.
Fattigdom stimulerer ikke til arbeid.
Gjennom mange tiår har tendensen i arbeids- og velferdspolitikken i moderne velferdsstater vært å redusere inntektssikringen til personer utenfor arbeidslivet for å stimulere til arbeid. Den underliggende begrunnelsen er at nød lærer naken kvinne å spinne. Fungerer det?