Om terroren mot prideparaden i Berlin og behovet for  aktiv innsats for å beskytte det liberale demokratiet

Jeg er i sommermodus, og her på espolink.no har det skjedd fint lite i mange uker. Er på hytta og skal ut og beise vindskier og vannbord — eller gå en tur. Men først skal jeg knytte en kommentar til angrepet på pride-arrangeementet («CSD») i Berlin. Angrepet er avskyelig og heldigvis ubegripelig for de aller fleste av oss. Men utviklingen tyder på at stadig flere anser vold og sjikane som legitimt overfor personer som mener, sier og gjør noe som strider mot deres egne oppfatninger.

Ola Svenneby mener at venstresiden dysser ned det islamistiske motivet, og nettopp motiv er tema for dette innlegget. MDGs Frøya Sjursæther svarer at muslimer som sådan ikke er mer ansvarlige for terroren i Berlin enn nordmenn for terroren 22. juli 2011. Hun har definitivt et poeng! 

Terror har selvfølgelig en sammensatt forklaring. Vikingenes herjinger, Europas utallige kriger gjennom hele middelalderen, utstrakt terror i kristendommens navn i tusen år, nazisme, fascisme, Al-Shabaab, Boko Haram og IS er noen få av uendelig mange eksempler på voldsforherligende miljøer som opplagt har mange forklaringer. Men her og nå dreier det seg om etterkrigstidens Europa, hvor voldskultur er blitt aktivt bekjempet gjennom flere generasjoner og som i liten grad har erfart terrorisme på nært hold, og som har vært relativt blind for at miljøene fortsatt fins. 

I debatten må vi skille mellom islamistiske grupper på den ene siden og de enkeltpersonene som i islams navn har gjennomført terrorhandlinger i Europa de siste tiårene. (Her begrenser jeg «islamisme» til å omfatte voldelige ekstremistgrupper, vel vitende om at det er en forenkling.)

Islamistiske grupper opererer i all hovedsak der de har geografisk tyngdepunkt – blant annet i Nigeria, Somalia, Irak og Afghanistan. Jeg skal holde meg langt unna å mene noe om kulturelle forutsetninger, mentalitet og dynamikk i slike grupper, men verken Zaniar Matapour (Oslo 2022), Arfan Bhatti (‘yrkesterrorist’), Abdul Ballout (Berlin 2026) eller personene bak Charlie Hebdo-terroren (2015), hadde islam som motiv, selv om de har hevdet det. Ingen av dem tydde til vold fordi de var blitt overbeviste muslimer, men fordi de følte seg diskriminert og ekskludert, var dypt frustrerte og var/er lyn forbanna på samfunnet. 

Jeg slutter meg til sosliantropolog og tidligere leder av Ekstremismekommisjonen, Cathrine Thorleifsson, som i Aftenposten 1. august skriver at «Dersom et terrorangrep er motivert av salafi-jihadistisk ideologi, bør vi si nettopp det. Ikke islam. Ikke muslimer. Men den voldsforherligende ideologien som legitimerer terror» (min utheving).

Potensielle terrorister i europeiske muslimske miljøer har kort vei inn i voldskulturen i eksisterende islamistiske grupper, hvor de kan finne fellesskap og eventuelt få utløp for sitt grenseløse raseri. Mange har en historikk med omsorgssvikt, avvisning, tidligere voldsutøvelse og mentale problemer som reduserer terskelen for mer omfattende terrorhandlinger og som letter de islamisitske gruppenes rekrutteringsarbeid. Men islam som sådan er ikke det bakenforliggende motivet. 

Islam er ikke potensielt farligere enn enhver livs- eller samfunnsoppfatning som bygger på dogmer og tabuer og som lurer folk til å slutte seg til ubegrunnede ‘sannheter’ og rigide og menneskefientlige leveregler — som religiøs fanatisme eller perfide politiske retninger som nazisme og fascisme.

Et overordnet spørsmål blir da hva som er grunnlaget for frustrasjonen og raseriet. Det er åpenbart at noe av svaret ligger i utfordringer knyttet til kulturkollisjoner og integrering. Også det er et et tema jeg skal holde meg unna. Jeg vil isteden reflektere litt rundt miljøene som suger til seg de rasende mennene som er villige til å gjøre hva som helst for å ‘hevne seg’ på samfunnet – uten nødvendigvis å ha en realistisk oppfatning av hva som må hevnes og hvorfor. 

Det er ideologisk begrunnet dogmatikk og tabuer vi må rette skytset mot! Det er verken et nytt eller epokegjørende perspektiv. Politi, forskningsmiljøer og innvandrerorganisasjoner har pekt på det i årevis, men det hjelper lite hvis den offentlige debatten fester ansvaret på islam som sådan og skaper grunnlag for generell diskriminering og sjikane – og for høyreekstrem terrorisme rettet mot innvandrere og innvandringsvennlige miljøer.

Også Svenneby har advart mot at debatten kan skape generelle fordommer mot muslimer. Frank Rossavik skriver i Aftenposten at fredelige muslimer i vest likevel har «et ekstra ansvar for å argumentere mot og ta avstand fra tankegodset». 

Men hva gjør egentlig de fredelige muslimske miljøene i sakens anledning? Deutsche Welle (tysk nyhetskanal) drøfter spørmålet i artikkelen «Etter CSD-angrepet: Hva sier islam-representanter om handlingen?» (min oversettelse). Jeg legger til grunn at forholdene i Tyskland og Norge er relativt like.

Rådet for imamer i Berlin (Rat Berliner Imame) har uttrykt «bestyrtelse og forferdelse» og har blant annet uttalt at «Som imamer kan vi ikke understreke sterkt nok at terror, hat og vold ikke kan legitimeres religiøst. Den som utøver vold – eller til og med drap – begrunnet i identitet, overbevisning eller levesett, og begrunner det i islam, handler ikke i overensstemmelse med grunnreglene i vår religion.» Professor Mouhanad Khorchide, sosiolog og religionspedagog ved et islamsk-teologisk fakultet i Münster, påpeker imidlertid at det ikke holder å uttale at islamistiske gjerningsmenn ikke har noe med islam å gjøre. Islam og islamisme må settes eksplisitt opp mot hverandre for å trekke islamisme ut av islam. 

• Bidrar de enkelte imamer og toneangivende muslimske miljøer til slik aktivitet?

Professor Khorchide mener at de ikke bidrar tilstrekkelig og viser til at selv om mange imamer tar klar avstand fra islamisme, formidler de samtidig konservative grunnholdninger i enkeltstående samfunnspolitiske spørsmål, som for eksempel seksuelt mangfold og kjønnsroller. Så lenge problemet relativiseres, kan man ikke snakke om en troverdig muslimsk oppfatning, sier han. Eren Güvercin er nestleder i en en muslimsk organisasjon som står for pluralistisk islam. Han mener det muslimske miljøet har berøringsangst for islams generelle homofobiholdning. CSD-angrepet ble utført i islams navn, påpeker han, og målet var skeive mennesker. Han etterlyser et internt muslimsk, selvkritisk og seriøst oppgjør med islamisme som ideologi og med homofobi.

Her til lands har vår høyt respekterte muslimske stortingspresident, Masud Gharahkhani, uttalt at muslimske ledere må må ta et tydeligere oppgjør med terror. De må si rett ut «at skeive har de samme rettighetene som alle andre», og de må snakke om det i egne forsamlinger.

Jeg tror Ola Svenneby langt på vei har rett i at vi trenger en åpnere debatt om islamistisk terrorisme. Sjursæther tar for hardt i når hun hevder at han forsøpler debatten, men perspektivet hans er for snevert. Problemet er ikke islam, men ekstremisme. Bak ekstremisme ligger det en rekke drivere som kan utnyttes ikke bare av islamistgruppene, men også av andre bisarre religiøse og politiske grupper. «Der vi er uenige, er ikke om ekstrem islamisme skal omtales tydelig», skriver Thorleifsson i ovennevnte innlegg. «Uenigheten handler om hva som faktisk forklarer radikalisering – og dermed hva som virker forebyggende.»

Hva bør vi så gjøre fremover? Jeg tror svarer er et krafttak mot dogmatisme. 

«Ekstremister forsøker å overbevise mennesker om at samfunnet er delt i uforenlige leirer», skriver Thorleifsson. «– muslimer mot Vesten, troende mot ikke-troende eller minoriteter mot majoriteten. Demokratiets oppgave er det motsatte: å bygge tillit, beskytte dem som gjøres til fiender, og styrke motstandskraften mot alle former for voldelig ekstremisme.» 

• Jeg tror alt for få skjønner hvilket uvurderlige gode som ligger i det liberale demokratiet vårt, at dette godet verken har oppstått av seg selv eller er evigvarende, og at vi trenger tiltak for å øke forståelsen og beskytte det.

I artikkelen «Ulike barn kan også leke best» forteller Vera Kvaal om den aktive og sentrale nynazisten Jeff Schoep, som meldte seg ut av USAs største nynazistgruppe og aktiviserte seg i organisasjonen Beyond Hate. Foranledningen var en lang og fortrolig dialog med journalist Deeyah Khan. Schoep har siden uttalt: «Jeg trodde aldri at jeg skulle sitte på en scene med en muslimsk kvinne og kalle henne min søster. Det som skjedde mellom oss, beviser at dialog, empati og det å lytte faktisk kan avvæpne hat.»

Historien er dokumentert i filmen «White Right: Meeting the Enemy». Poenget her og nå er at Schoep knapt hadde snakket med en muslim før møtene med Khan og at kommunikasjonsfravær skaper fordommer. I sin tilnærming til Schoep så Khan hele ham og lyttet til det han sa uten å fordømme. Hun skapte en trygg relasjon og tillit: Jeg er ute etter å forstå deg, ikke avvise eller knekke deg. Eksempelet viser at respekt, dialog og åpne spørsmål ikke bare kan skape forståelse, men endring. Og når tema er terrorisme, er selvsagt endring målet med dialogen. Men måloppnåelse krever en metode som fungerer.

Tvang er et dårlig utgangspunkt for dialog, men jeg tror likevel de som dømmer og angriper andres levesett og legning med dogmer og tabuer, må identifiseres og eksponeres – ikke som bøller og avskum, men med tillitsskapende åpenhet. Nettrollene er en opplagt målgruppe, men også toneangivende personer i religion og politikk – blant dem imamer.

Kanskje en organisert mediekampanje kan være litt av løsningen? Hente talspersoner med tilkjennegitte oppfatninger om hvordan ‘vi andre’ bør leve livene våre, inn i den offentlige debatten og ikke la dem boltre seg uten motstand i menigheter, kommentarfelt og ekkokamre. Uten å mene noe om hvordan en slik kampanje skulle organiseres, vil det kreve omfattende forarbeid, informasjon, stimulering og katalysering. I en tid hvor det liberale demokratiet er under sterkt press, er kanskje en slik kampanje noe av det viktigste politikerne kan jobbe med?