Jeg har aldri tidligere lest Ingvar Ambjørnsen. Opplagt kritikkverdig! Elling har jeg riktig nok et forhold til gjennom film og teater, men da Ingvar var på det hotteste, hadde jeg små barn i tillegg til tusen andre ting som jeg trodde var viktigere enn å lese god litteratur. En forklaring, men en dårlig unnskyldning!
Sorgen i St. Peter Ording inneholder noveller som handler om mennesker — gamle, unge — som røyker intensivt og har en rushistorie, som kjenner naturen inngående og lever i ett med den når de lever i ett med den, som er sky, men menneskekjennere, som er reflekterte og ikke bryr seg med hva andre tenker om dem, … Som vil dø ; eller i hvert fall ikke frykter døden. Ikke deprimerte, men resignerte. Ser ikke lenger noen hensikt; føler at de er ferdige med livet. Liv som er tømt for innhold og ofte også fysiske gjenstander. Fordi de har levd sine liv ferdig. Fordi de har opplevd et eller annet tidligere i livet som de ikke kan gi slipp på og som martrer dem, eller i hvert fall hjemsøker dem på en måte som gjør at de ikke betrakter døden som en fiende. Dypt pessimistisk, men likevel med dyp respekt og sterk aktelse for livet. Ingen mainstream karakterer, men beskrivelser av liv som få kjenner og enda færre lever, men som mange likevel kjenner igjen i underbevisstheten et sted. Tankevekkende. Perspektivrikt. Vakkert!
Bokens siste novelle, Sorgen i St. Peter Ording, er helt annerledes enn de øvrige og kan ikke forstås som annet enn på et vis selvbiogragfisk. Men samtidig oppdiktet, drømmende, eventyrkaktig. Jeg vet ikke om Ingvars kone, Gabriele Haefs, faktisk har skrevet en tekst om et forlatt hus rett ved St. Peter Ording, som er en by på tysk vestkyst rett sør for grensen til Danmark. Ingvars novelle handler strengt tatt om Gabrieles tekst om dette huset med oppdiktede innvånere. I Ingvars novelle er Gabriele (verken hun eller Ingvar er navngitt) nylig død og alt som minner om henne er ryddet bort mens Ingvar besøker huset, som nå er til salgs. Selv er han sprek og fysisk vital, dog mentalt preget. I virkeligheten var han et fysisk vrak i sine siste år. Men virkeligheten er vrengt og pakket inn i en fabel. — Veldig vakkert det også!
Ingvar ble bisatt i Kulturkirken Jakob i Oslo 6. august med Alf van der Hagen som forretter. Ingvar hadde sendt ham et dikt rett før han døde som begynte slik: «Vi som venter på døden tror ikke lenger på mørket». «Gute Reise», sto det i Gabrieles hilsen. Den personifiserte Elling, Per Christian Ellingsen, beskrev Ingvar som en sindig, klok mann med et menneskesyn som det var fantastisk å få lov til å videreføre gjennom Elling. «Han hadde tro på menneskene, og skapte en karakter vi alle kjenner oss litt igjen i.»
Et av Ingvars mange ønsker for bisettelsen var at det skulle lukte hasj da kisten ble kjørt av gårde, med henvisning til romanen Den siste revejakta, men også til Ingvar selv. Ønsket ble innfridd.
Jeg har altså nesten ikke lest noe av Ingvar Ambjørnsen, men anbefaler Sorgen i St. Peter Ording på det varmeste. Jeg nærer i tillegg meget stor respekt for Ingvar A som person.