I november 2025 – spurte jeg om krigen i Ukraina «krever mer direkte militært engasjement fra Ukrainas europeiske allierte» og svarte at elefanten i rommet – det som alle vet, men ingen sier – kanskje er behovet for «planes in the air and boots on the ground».
Formuleringen ble brukt av Keir Starmer om en tenkt europeisk styrke som skulle sikre frontlinjen mens forhandlinger mellom Ukraina og Russland pågikk. Allerede da var det imidlertid klart at Putin var uinteressert i reelle forhandlinger og at sett fra Russland, ville en europeisk sikkerhetsstyrke bli oppfattet som en krigserklæring.
Det er vanskelig å se at situasjonen er reelt forandret nå i slutten av oktober 2026. Møtet mellom Zelenskyj, Støre, Stubb og Witkoff i Oslo 20. oktober, og mellom Putin og Witkoff og Witkoff og Støre etterfølgende dag har ført til antydet optimisme hos en del eksperter. Det er imidlertid ingen tegn til at Putin vil fravike sine krav, som i praksis ikke er et forhandlingsgrunnlag, men et krav om at Ukraina må godta russisk seier. Både Julie Wilhelmsen ved NUPI og Gro Hom i NRK har påpekt at Putins ulne uttalelser egentlig ikke signaliserer noe annet enn det han alltid har sagt; han forhandler gjerne, bare Ukraina går med på sluttresultatet før forhandlingene starter. Fremskritt i samtaler med Ukraina er «i teorien mulig», skal han ha sagt. Uttalelsen er i praksis uten substans.
Den mest naturlige betegnelsen på det foreløpige resultatet av møtesekvensen er ‘overraskende’. Som flere eksperter har påpekt, kan det ikke analyseres uavhengig av det amerikanske mellomvalget. Om Trump har trukket direkte i noen tråder er uvisst, men det er nærliggende å tenke at Putin jatter med så langt han kan for å opprettholde Trumps velvilje ved å gi ham en seier han kan bruke i valget. Kanskje det eneste resultatet av Oslomøtet blir at republikanerne vinner mellomvalget i USA. En tragedie med andre ord.
I en kommentar i New York Times 21. oktober tillegges Putin å handle ut fra at hans vilje og Russlands evne til å fortsette krigen vil vare lenger enn Vestens vilje til å forsvare Ukraina. Det har hittil kostet Russland mer enn en million drepte og skadde, og antallet øker. «Men strategien ser nå ut til å gi resultater», heter det. Vi må legge til grunn at Putins motiv er trenering og at han i den anledning spiller på Trumps velvilje.
I samme retning trekker at Stephen James Hubbard, som har sittet fengslet i Russland siden 2024, ble frigitt fire år før dommen var fullbyrdet i forbindelse med Witkoffs korte Putin-visitt. Amerikanske kommentatorer påpeker at det er ganske enestående at Russland frigir en fange uten motytelse fra USA. Witkoff kalte Putin en humanist i sin takketale. «Kvalmere blir det ikke», lyder det i Aftenpostens leder 23. oktober. Kommentatorer ser på benådningen som en strategisk handling fra Putins side.
I Dagsavisen 13. oktober kaller Maja Sojtaric Trump en forræder, og 21. oktober lurer hun på hvorfor vi later som det foregår et reelt spill om fred. «Diplomatiet er dødt», skriver hun «Det er Trump som har drept det.» Selv om mye er uklart, er det usikkert om USA fremdeles vil forsyne Ukraina med etterretning. Noe har skjedd med hastigheten på Starshield, og Patriot-raketter som allerede er betalt for av Europa, er ikke blitt levert.
På Dagsnytt 18 den 20. oktober sa seniorforsker Karen-Anna Eggen ved Institutt for forsvarsstudier at Ukraina må regne med å gå inn i sin hardeste vinter. Fordi Russland ikke oppnår noe vesentlig på slagmarken, tar de igjen ved å gå på selve livsnerven til Ukraina; ødelegge økonomi og infrastruktur og gjøre livet uutholdelig for befolkningen. Når USA trekker seg, bør Norge og Europa doble sin økonomiske innsats, sa hun. De bør stramme inn eksportkontrollen så Russland ikke lenger får tak i nødvendige komponenter til våpenproduksjon, og de bør investere i å øke Ukrainas kapasitet til å treffe mål dypt inne i Russland. Særlig det siste bygger opp under at det er behov for sterkere europeisk markering.
Hvis det blir et sonderingsmøte i Abu Dhabi i november, er det liten grunn til å betrakte det som annet enn et spill for galleriet i Putins treneringsstrategi.
Mitt spørsmål er derfor det samme som for ett år siden: Bør Europa opprette en sikkerhetsstyrke med all den risiko det innebærer? En europeisk-ukrainsk styrke med oppdrag å beskytte dagens frontlinje – uten å erobre en centimeter på den andre siden – for å tvinge frem reelle forhandlinger.
Ville Russland våge å fortsette kampene mot en slik styrke – uansett trusler og krigsretorikk – når de ikke en gang klarer å holde frontlinjen mot kun Ukraina? Ville de tørre å bombe mål i andre europeiske land? Det er umulig å svare på og er blant annet avhengig av hvilke nasjoner som ville deltatt – i den grad noen ville gjort det.
Men uansett er det kanskje nødvendig å slippe elefanten løs – om ikke annet så for å markere overfor Russland at en sikkerhetsstyrke diskuteres uavhengig av hvor provoserende de oppfatter det.
I rapporten «To scenarier for Ukraina-krigen: Kan bli dobbelt så dyrt for Europa å la Russland vinne» konkluderer NUPI med at et skippertak er nødvendig for å vise Russland at vi tar truslene derfra på alvor. Eksperter på Ukraina-krigen fremstår som samstemte om at det er behov for sterkere press på Russland hvis målet er å forhindre at de til slutt vinner krigen.
Dagens bistand til Ukraina og straffetiltak overfor Russland funker ikke, og med Trump i Det hvite hus er det urealistisk at det vil funke i fremtiden.
Europeisk sikkerhetsstyrke? Jeg vet ikke hva jeg skal mene. Samtidig som det er ekstremt risikabelt, ser jeg ingen alternativer. Og hvis vi lar det skure som i dag, vil etter all sannsynlighet Putins strategi til slutt lykkes, noe som gir mørke fremtidsutsikter for både Europa og verden.
Slipp i hvert fall elefanten løs, så får vi se hva Putin sier til det.